Freddy Fjellheim //

FLYTENDE I RYKK OG NAPP \ INTRO

//

Dette sakpoetiske arbeidet skal være i åpen og kontinuerlig forandring på detaljnivå inntil verket er avsluttet. Det utstilles som et gammelt tempel, en kirkeruin, et grottesystem, en veddeløpsbane, et flunkende nytt verksted for arbeiderklassens grundige lesere og andre som vedkjenner seg sin klasse.

Gjensidigheten mellom lesernes og forfatternes endringskraft er altfor lite opplyst under klimaomveltningene, som også vil endre våre lesemåter. Lesere av dette verket oppfordres til å be forfatteren om opplesninger i teksten. Et underliggende tema er det kulturelt sett voldelig-mimetiske forholdet mellom far og sønn (bl.a. basert på René Girards bok «Oedipus Unbound»). Det skjer gjennom filosofiske refleksjoner, poetisk prosa, noveller, fortellinger, pamfletter, korte essays, dagboksnotater og dikt-sykluser, alt i parallelle universer. Etter kvinnesakens århundre må forvandlingen av menns være- og tenkemåter begynne med en undersøkelse av konkurransementalitet og hersketeknikker. Det skal skje i en organisk skrift der leserne tar i bruk en ganske annen frihet enn det vi er opplærte til. Varslerens ansikt viser vei.

Lesning er et gjensidig naturforhold. Ikke bare prøver enkeltmennesket å lese naturen, men naturen leser mennesket som bare én av mange artsgrupper.

KORT LEGEROMAN, usikkerhet 

Grensen mellom usikkerhet og mistenksomhet kan være hårfin. Usikkerhet som ikke puster dypt blir fort en pustebesværlig nedlatenhet som faller ut av en sunn mistanke og blir sentimental mistenksomhet. En gang spør legen min påfallende irritert hvorfor jeg masserer hendene mine. Jeg forteller om stivheten og om smertene, og om en spesialist jeg oppsøkte i en annen anledning. Denne oppdaget at jeg har en bindevevssykdom (fingre som krøker seg med alderen). Fastlegen ser mistenksomt på meg, for han har angivelig ikke fått noen rapport fra spesialisten. Når han derfor litt støtt spør ”Hvilken bindevevssykdom?” observerer jeg det litt bitre draget rundt munnvikene og et anstrengt uttrykk i øynene. Jeg svarer som sant er at jeg ikke husker navnet, men jeg husker at sykdommen var oppkalt etter en lege og muligvis het noe på P. Legen min rister på hodet og sier ”nix”. Han gjør et kjapt søk på Google og himler med øynene da han ikke finner bindevevssykdommen på P. Det ufattelige skjer. Etter denne bagatellmessige hendelsen endrer han umiddelbart kommunikasjonsmønster. Han begynner å stille kontrollspørsmål, tar oftere notater og virker helt besatt av å skrive ned det alt jeg sier. Mer skal det altså ikke til før kommunikasjonen brister, eller er det noe han ikke forteller meg? Han burde visst at ME-pasienter også får skadet hukommelsen og kommunikasjonsevnen (”brainfog”). Han kunne lett overført «smertefulle hender» til kategorien muskel- og leddsmerter som er helt vanlig ved ME, men han håndterer ikke sin usikkerhet og blir dermed sikker på at det jeg sier heretter fortjener en viss mistenksomhet. Denne misholdningen møter ME-syke hver dag i sine sosiale omgivelser, men på et legekontor? Som lyn fra klar himmel.

SOSIAL AVSTØTELSE

Legen merker ikke selv at hans profesjonelle oppsyn endrer seg under denne seansen, og antakelig tror han at han har opptrådt korrekt og kritisk. I konsultasjonene som følger de kommende måneder opprettholder han mistanken, kontrollerer, spør og graver om alt pasienten sier. Han blir så anmassende at jeg til slutt må høre om han ønsker å kvitte seg med meg som pasient. Til min forferdelse svarer han: «Det kan jeg ikke nekte for». «Så du ønsker ikke å ha meg som pasient lenger?». «Nei», svarer han med et flir, «du kan godt slutte her for min del». Jeg spør pliktskyldigst hvorfor, men får bare et skuldertrekk til svar. Legen har dermed brukt flere konsultasjoner over et knapt halvår for å tilvirke utrygghet og forårsake sosial avstøtelse, under dekke av å «undersøke» pasienten ved å stille mistenkeliggjørende spørsmål. Han aner selvsagt ikke at han blir observert og nærer derfor forkjært tillit til sin maktposisjon. Jeg spør hva jeg er anklaget for, men han bare stirrer ned i bordflaten. Jeg antyder at jeg vil melde ham til helsetilsynet etter all mistenkeliggjøring og ikke-kommunikasjon, men han vet godt at jeg ikke har krefter til det. Når jeg likevel fortsetter hos ham er det tragikomisk nok av utmattelsesgrunner, ikke for å fullføre storyen, for legekontoret ligger like ved der jeg bor. Dette meddeler jeg ham, og han kan ikke annet enn å akseptere at jeg fortsetter. Men legen opprettholder sitt demonstrative skuldertrekk når han to år senere «glemmer» at jeg ringer etter et hjertetilfelle og kontakter meg først et par dager senere. Denne gangen er han livredd for at jeg skal kontakte helsetilsynet, men også synlig irritert da han han pliktmessig undersøker meg etter en EKG. 

Forts.

---

SVIKETS BEGYNNELSER

Når jeg her kan oppfattes som streng er det kanskje fordi jeg ikke har overskudd til å kaste bort tiden. For å beskytte meg inntar jeg etter sigende en aristokratisk holdning som mine kritikere mener kan bli en uinntakelig suverenitet. Jeg «slapper ikke av», men hviler. Jeg tåler ikke slarv, men strever for å snakke sant[1]. Jeg sløver ikke sammen med mennesker. Dårlige filmer, dårlige bøker, dårlig kunst, dårlige samtaler; for meg handler dette om det samme. Et vennskap kan være et frirom, men det må bygges ved hvert møte.

Fordi jeg må sove i en pustemaskin og har netter med ganske voldsomme pustestans, nær den varme døden, lander jeg hver morgen som en sliten trekkfugl etter et langt flystrekk. Sultne katter er de eneste slike fugler kan mette.

Svikerens første stadium: Tjuvradd og gavespekulant

Jonathan begynte tidlig å sikre seg tilkomster fra mitt hus, også gjennom rene tyverier. Hans identitetssult skyldtes som antydet det svært traumatiske farsforholdet, noe jeg fikk vite ettersom årene gikk. Etter en stund ville han eie alt jeg hadde. Han satte opp en fiolett mine om jeg sa nei eller ikke ga ham det han hadde forventet, som om han var et forvokst spedbarn med krav på symbiose. Det uroet meg, men jeg ble også rørt de gangene jeg hang med i svingene, når sansene mine var noenlunde våkne og jeg kunne se hva som skjedde. Som et ungt menneske fortjente han min respekt og fikk klare tilbakemeldinger på sin atferd.

Utad var han lodden som en inngrodd og andektig predikant, men med jevne mellomrom overtok instinktene ham og en annen person kom til syne. «Det skar en grimase gjennom ansiktet hans», skriver menneskekjenneren Simenon om den som har skjulte hensikter. Jeg oppfattet hans revirmakeringer i mitt hus som umodenhet, selv om han nærmet seg tretti år. Jeg måtte samtidig markere at han ikke fikk beslaglegge noe som helst i mitt nærvær. Jeg måtte stedig vise ham hvordan mennesker kan dele goder og problemer, for å begrense hans invaderinger i en syk manns hus, en slags selvbeskyttelse. Jo mer forsluken han ble, jo strengere ble jeg. At han både ville underordne seg i fromhet og samtidig styre meg med sin forslukenhet, var vanskelig å møte på annen måte enn at jeg måtte fravike min grunnleggende gjestfrihet.

---

[1] Keep as far away as you can from the places where they gather to cheat and insult one another, to exploit one another…or to mock one another with their false gestures of friendship. Thomas Merton

HYPER

Hvem er det som uavlatelig bryter inn i dette universet, utvider og stryker, presiserer og tilføyer? Erfaringene var en gang mine, men ikke ordene slik de  formes her. En ukjent ghost-writer, en opprørsk forfatterkonkurrent så from at selv ansiktets fine rynker må gjøres usynlige?

/

Hvis påpekningen av urettens former forstummer, vokser uretten frem som ugress.

FRA LITTERATUREN ///

Langsom puls,

høy lysfaktor,

utstrakt tørste.

Hvem hører treet sniffe lys

og taktfast pumpe vann?[1]

Ujevn puls,

novembermørke,

tørr tunge.

Den humpende lyden

av svik.

---

[1] https://returntonow.net/2018/04/29/trees-have-a-heartbeat-scientists-discover/

DIMITIJ KALKOVSKIJ OG FASANENE / fra 2. epilogg

Var fyrst Myskijns ærlighet noe annet enn ville kroppslige impulser, kjemiske kick ? Nymotens spekulasjoner. Ingen er gitt å si hvilken menneskelig atferd som fremskynder de skapende forskjellene, forskjellene som gir rom for å vokse som menneske, kjempe for rettferd og utvikle sine talenter. 

Dmitrij hørte på mine innspill med et fjernt smil i øynene, og ble deretter stille. Det var da jeg kom til å vende meg til ham, etter å ha sett lenge ut av vinduet mot den snøtunge bakhagen. «Hvordan forstår du løgn?», spurte jeg, intetanende om hva som ventet meg. Dmitrij skulle til å svare, men ordene bremset opp. Han ble sittende med halvåpen munn, rødmet stadig mer, flakket med blikket i alle retninger, før han, etter en kjempende taushet, svarte: «Jeg vet ikke». Han sendte meg et fortvilet blikk, pustet anstrengt, reiste seg og forlot arbeidsværelset. Det er denne samtalen jeg har i tankene når jeg for første gang åpner døren til rommet hans. Jeg gjør det på innskytelse, som om erindringen av samtalen om løgn og sannhet har påskyndet meg. Rommet er så ryddig at det kan se ut som om ingen bor her. 

…

SELVUTLEVERINGER

Første skoledag fikk jeg et syn. Jeg så lyset i alle mine medelever. Kameraten min fra nabopulten kikket forundret bort på meg. Kanskje hadde han aldri før sett noen se? Det var som om jeg tok fyr på hver eneste finger. Kroppen skalv. Flere av barna kikket i min retning, andre vendte seg stille vekk. Inngivelsen varte bare i ti sekunder, men rommet ble merket. Jeg så alle ansiktene rundt meg. Lærerens blikk var spørrende, det ser jeg i dag, som om den gamle lærerinnen ble et barn. Læreren stoppet å snakke, alt var blikk stille, rommet tok friminutt. På hjemveien fulgte kameraten min meg med vaktsomme øyne, men fikk ikke frem et ord. Ikke jeg heller. Den stillheten endret alt.

SVAKHETENS VI

Svakhet taler i et trestemt kor. 

Dette kosmiske koret har bass-stemmer fra fortiden, tenorer fra nåtiden og kastrat-sangere fra fremtiden. Klangen er tidløs, lik en buddhistisk sirkelsang med tolvtoneteknikk og stillhetens slagverk. 

Svakhet er det motsatte av ettergivenhet, slik ydmykhet er det motsatte av brutalitet. Svakhet er et høyvibrant synsegenskap som egner seg til å skanne mentale forbrytelser, som er vår tids forbrytelser, lik en sang som tolker sine sangere og stemmer ut den som synger sentimentalt. 

Mette og raske mennesker tror seg være fritatt for skyld. Det gjelder også de frommeste poeter. «Skyld» er et tabu som dypkulturelt sett er formulert i de greske tragediene, i utallige riter, messer og seremonier gjennom tidene, men som i vårt forbrukersamfunn er henvist til atferdspsykologien og annen wall talk. Fransiskaneren Scotus lærer oss at Jesus kom for å vise Guds uendelige kjærlighet, ikke menneskers uendelige syndighet: Prestasjoner, meritter, karriere har ingen plass i et modent menneske, annet enn som vendingen til uendelig kjærlighet. Sannheten skal frigjøre oss til modenhet. Mangelsykdommen de mette og raske lider av kunne kalles gjensidighetsvegring.

SVIKETS ANOMALI

Sosialt er det vanskeligste ved å bli sveket at omgivelsene dine straks tilbyr en vulgærpsykologisk 50-50 skyldfordeling, som for enhver pris å skulle fortie sannheten. Å innrømme et annet menneske å skulle ha blitt sveket – merk den grammatikalske anstrengelsen – innebærer å erkjenne urett i seg selv og andre. De fleste mennesker unngår instinktiv denne erkjennelsen og blir skyldfordelere uten selvinnsikt.

Det er bare den som blir sveket som kjenner sannheten om sviket, men det skyldes ingen form for overlegenhet, kun det faktum at svikerens handling er endegyldig inntil forsoningen omfatter den avlåste relasjonen.

Før den tid har svikeren gitt avkall på all troverdighet og er å regne som fredløs. Sviket er i seg selv en form for fredløs vold. Handlingen er bare iverksettelsen. Svikeren aner ofte dette og anstalter derfor alle tenkelige uskyldsforklaringer.

ØSTENFOR SOL OG VESTENFOR DYNAMITT / fra 4. epilogg

Fordommer løper om kapp med seg selv inntil feiltagelsene er i mål, noterte han. Skam å melde, vi delte våre erfaringer av dette slaget med velberådd hu, siden Roman studerer menneskets mentale splittelse og merkverdige vi-form. Kanskje den sosiale kontrollens «vi» er algoritmenes algoritme, et Stasi-samfunn så selvregulerende at ingen lenger merker selvundertrykkelsen? Normalitetens «vi» som en ubemerket utglidning av det menneskelige? Alt er tillatt, men ikke alt gavner, lyder visdomsordet. Nihilistenes lesere stryker siste setningsledd. Pikante opplysninger blir tatt imot med et visst begjær som kanskje er beslektet med leserens begjær i romanen. Begjæret etter skitne rykter kan spores i det sosiale livet der den som hører på får en løpe-bevegelse i øynene, et andpustens uttrykk rundt pupillen, som om vedkommende allerede er på fullt sprang til å fortelle det videre og knapt kan vente. Ikke bare studerte han internetts mørkeste strøk, men fikk omgivelsenes reaksjoner på dette helt gratis. Aha, tisket det triumferende i småbyens låvebåser. Å neida, svarte vi dem som mer enn gjerne flæsjer sine identifikasjoner uten å rødme. Da fikk vi samtidig observere det dualistiske kastet på hodet som er så velkjent hos sladderens artseksemplarer. Disse må riste på lullen for å få i gang forbindelsene mellom venstre og høyre hjernehalvdel, forgjeves. Altså bare for å kneise frem nytelsen ved en liten skandale. Kneis og kniks var ellers Gerdas gestiske spesialitet. Hun var så todelt i all sin ferd at vi aldri kunne forutse til hvilken kant hun ville skjene. Nakkeproblemene var da også uttalte. Hjernen hennes virket som en eneste stor tombola, men det som kom ut av munnen kunne sjelden eller aldri betraktes som noen form for gevinst. Et lotteri uten gevinster, er det dualismens sted i våre mentaliteter? 

Mine omgivelser fortsatte sine ertestuinger og lenestolkunst med en amper selvbevissthet som selv ikke den fremste kunstner eller forsker kunne drømme om å ha i sin besittelse. «Jeg er lisså´ bra som deg», kom det snerrende fra Borgersrud en gang Roman ennå kunne ta en øl med kameratene i bridgeklubben han frekventerte. «NEI!», hadde Roman ropt av sine lungers kraft, «Nei, nei, nei!». Kameratene stirret vantro og fryktsomt på ham. «Dere er på alle måter flinkere enn meg, smartere, friskere og bedre mennesker. Jeg er bare en forsker som har funnet en ørliten flik av sannheten!» Da burde du vel bli flikens apostel, kom det litt for raskt fra Borgersrud, som rødmet over sin løsmunnede iver, og så hevet kameratene glassene og fremsa sin bittersøte skål med et skjevt flir. Gravferdssjef Joachim var nok den eneste som ikke lot seg affisere av fordommenes gnål og falskhetens treffende triumfer, men så lot han seg da heller ikke affisere av noe som helst. Roman hadde nå og da stusset på hva den aldrende kameraten egentlig hadde fore i sitt dødsalvorlige liv. Han hadde vært skilt i snart tjue år og aldri funnet seg en ny dame, enda han var ved rimelig god helse og strengt tatt hadde et godt håndlag med sine medmennesker. Joachim Klemetsrud var trofast mot sin livsgjerning, å holde alle eventualiteter på et så lavt nivå at tilværelsen lot seg kontrollere. Slik ble han en vedvarende venn, men det var også alt. Hver gang Roman hadde fått en ny stilling eller mottatt en pris, ringte Joachim sporenstreks og minnet ham på at han ikke måtte tro at han utrettet noe originalt, men at andre mest sannsynligvis hadde gjort noe lignende før ham. Antakelig var ikke den skubbfotede kameraten klar over dette selv, siden ordene falt omtrent på samme måte ved hver oppringning gjennom flere tiår når Roman hadde lykkes med noe. Han hadde ganske lenge kjent godhet for Joachim Klemetsrud fra Hassingen, men etter hvert som kameraten sank sammen rundt seg selv var det ikke lenger åpninger for noe annet enn gravferdenes lavtidlige ritualer. Det bare humpet og gikk, fra uke til uke. Om Joachim manglet glimt fra det høye, hadde han det til gjengjeld i sitt høyre øye. Som barn hadde han blitt tresket gjennom sin mors svedjerugåker, og i sin fars utbrente fravær ble han sin mors nærvær og lungekåte pusterom. Hans ømhet var av en annen verden, noe gravfølgenes sørgende fikk kjenne som en underlig aura, eller den type flisvarme som kan få det mørkeste rom til å skinne i en liten svart støpjernsovn med avtrekk. Joachims harde hud støtte de nærmeste fra seg, men blant fremmede var han personen som fikk folk til å kjenne seg elsket og aktet, så lenge han ikke mottok et spørsmål. Da var det som et skred løsnet i den lille, staute kroppen, og en ordbølge uten retning tok til å skylle over den som uforvarende hadde spurt. Skulle noen f.eks. komme til å spørre om listprofilen på kisten, kom det styrtende et foredrag om listprofilenes historie like tilbake til opplysningstiden, og hvis den sakesløse spurte hvor mye tid man beregnet fra kisten ble løftet fra kisteblokken i kirken til de var fremme ved graven, kom det et stort antall alternativer, avhengig av ganglag, løftestyrke, fordelingen av kvinner og menn som bærere, beinlengde på bærerne, måten å svinge katafalken på og ikke minst de ulike rutene man kunne følge ute av kirken. Folk tok seg til hodet, noen måtte bent frem sette seg, andre ble ville i blikket og gjorde desperate tegn til avbrytelser, men Joachim snakket trøstig videre med en grevlings målrettethet. Kanskje var det bare på den måten den evige ungkaren kunne la seg elske av andre menneskers oppmerksomhet? Omvendt var han den korteste av lyttere, mens det på folkemunne gikk historier om at han var blitt hørselsskadet av sin egen stemme. Denne stemmen var for øvrig ganske kunstferdig. Gravferdssjefen hadde lært seg å bruke stemmen lik et fangline som skraper mot båtripa, slik at han de første sekundene smøg seg inn i spørrerens spørsmål med et hastighetens svutsj, omtrent som bevegelsen i et spørsmålstegn. Et lite gledesutbrudd, deretter raka vegen for å stenge spørreren ute fra eventuelle innlegg, før han rundet det lyttende offeret i en elegant bue og lot resten av konversasjonen henge i løse lufta som en umulighet. Sluttet en person i en gruppe å lytte, kastet han seg bare over nestemann med et blikk som naglet vedkommende til et verbalt forløp med uviss utgang. Den fåmælte moren hadde oppdratt en mælende sønn som forble det morløse barnet.

Forts.

VITNEFORTELLING (utdrag)

Sannheten er at jeg for lengst har tatt hevn i all stillhet. I mange år har jeg lokket min gamle venn til å uttrykke seg fritt på Messenger. Selv har jeg holdt tann for tunge og kun meddelt meg om bøker og aviser, så formfullendt det lot seg gjøre. Jeg har nok også provosert ham grassat med min mangel på oppmerksomhet og interesse. Det var tilsiktet. Til gjengjeld fikk jeg lese alle hans reaksjoner i fri dressur. Ettersom hans sykdom og fattigdom tiltok med årene, ble også betroelsene hans sterkere og sterkere. Skriften hans var i full oppløsning. Det smertet meg å se, men det var også fascinerende. Jeg tirret ham stadig til skriftlige utfall. Noe må jeg få igjen for alt dette. Til tross for at han uttrykkelig har krevd at jeg sletter Messenger når han er ute av verden, noe jeg for så vidt har lovet skriftlig, kan jeg ikke dy meg for å tenke at dette er en skatt for ettertiden. Dette er mitt lille trofé. Det er en rekke litterære gullkorn i Romans utbrudd, men også hans hjelpeløshet får fritt spillerom. Rene romanen. Han øser ut, jeg innkasserer. Endelig fikk jeg kontroll på fremstillingen av meg selv. Jada, på ham også. 

…

Copyright: Freddy Fjellheim / Poesihuset

ISBN 978-82-692457-0-7  

3.utgave, 2024

Forsidedesign: Espen Brække Grønberg / Freddy Fjellheim

GIF: Espen Brække Grønberg

Grafisk blad: El Valencia, ca. 1989

Originalmanus satt i Lyon Txt. 11/16 / Garamond 11

I meldingsfeltet nedenfor kan du ytre deg om boka og gi forslag til endringer. Lesere med forslag som NB tas til følge vil få tilbud om å bli oppført på en Medforfatter-liste. Denne blir publisert i siste utgivelse. Vær frimodige! /Du kan også komme med ett ønske om opplesninger av et avsnitt eller et dikt i manus: Lyd- og video-innspillinger vil forøvrig også komme uanmeldt på ulike steder i teksten. / VELKOMMEN!

COPYRIGHTS: POESIHUSET / ORG. NR. 911573768 / KONTAKT: FREDFJELL@GMAIL.COM / KJØPSBETINGELSER OG RETTIGHETER / NB: INGEN ANGRERETT FOR DETTE PRODUKTET /