Freddy Fjellheim //

FLYTENDE I RYKK OG NAPP \ INTRO

Bok I og II foreligger nå i samlet utgave. Bok III utkommer i slutten av 2023 //

Den nye litteraturen blir interaktiv, zoomet og verbal: Første og andre bok av Varslerens ansikt foreligger her som almenning, med video- og lydfiler integrert i det litterære landskapet.

Leserne inviteres til å utveksle med forfatteren, f.eks. ved å komme med konkrete innspill. Slik kan du kanskje få innflytelse over teksten og et løpende innblikk i forfatterens arbeid. Du har også muligheten til å foreslå opplesninger fra teksten, dvs. at jeg legger inn video- og lydfiler slik at leser og forfatter et øyeblikk kan møtes i et felles univers. Hvilket navn kan stemme dette universet?

Dette sakpoetiske arbeidet skal være i åpen og kontinuerlig forandring på detaljnivå inntil verket er avsluttet. Det utstilles som et gammelt tempel, en kirkeruin, et grottesystem, en veddeløpsbane, et flunkende nytt verksted for arbeiderklassens grundige lesere og andre som vedkjenner seg sin klasse.

Første bok tar for seg varslerens barndom og første naturlesning, i lys av det kulturelt sett voldelig-mimetiske forholdet mellom far og sønn (bl.a. basert på René Girards bok «Oedipus Unbound»). Det skjer gjennom filosofiske refleksjoner, poetisk prosa, noveller, fortellinger, pamfletter, korte essays, dagboksnotater og dikt-sykluser, alt i parallelle universer.

Det lille snufs er alle dekkoperationers dekkoperation, synbar kun i øyne og mundvig, en puritansk estetik nedarvet gennom svake avlslinjer. Denne bog kveiler til sig snufsere av begge køn lik en tordenslange, stay put.

Lesning er et gjensidig naturforhold. Ikke bare prøver enkeltmennesket å lese naturen, men naturen leser mennesket som bare én av mange artsgrupper. / Siste utgivelse i serien er ventet i begynnelsen av 2024.

FRA 1. FORSKRIFT

Det er ikke almindelig at tale om det, aldeles ikke almindelig at skrive om det, slet ikke på hine kaudervelske sprog som buldrer i os alle: Smerte er skriftens frie tegn og talens frie tydning. Uten smerte, ingen fri skrift, ingen fri tale, ingen lidelse, ingen lykke osv..

Fra grøftene i det klimasyge velstandslandet er det forbundet med absolut risiko at tale fritt, stik modsat av hvad de selvudnevnte eliterne hevder, mens de svinser omkring sig selv og hinanden med sprutbrækninger av tomme ord. Offentligheden har blevet en swimmingpool for de fede og selvflydende, i midten av samfunnslegemeet, snerket til av grønnsvarte oljeflak. Syge og fattige holdes med nakketak under vann i denne offentlighedens bassengpark og kan ikkun bryde overflaten med halvkvalte gisp – og stilheden med sine kniver, ord, skrik og ballespark.

Motstanderne er ingenlunde fightere eller krigere, men snufsere, amatører som professionelle. Denne feminine art vrimler nu i alle stender og miljøer, ogsaa hos mænd der itog sig sprogets geipende reverser for at salve sit eget braamod. Kritik mødes med betendte skuldertræk, personlig kritik med den snufsendes geip. Det lille snufs er alle dekkoperationers dekkoperation, synbar kun i øyne og mundvig, lik en puritansk estetik nedarvet gennom svake avlslinjer. Denne bog kveiler til sig snufsere av begge køn lik en tordenslange, stay put.

Vores hovedperson, en fredløs som forkynner eder sann hete: Sosialt besmittede modtager ikke samfundets innlemmelse, holder ikke taler ved banketterne og blir ikke enset i fellesskaberne med mindre deres tale er «tja-tja», passelig opstemt eller ditto idyllfikserede. «Friske folk skyr syke mennesker», skriver digteren Roberto Bolano i bogmålets gendiktning. Hva med de friske og raske lesere?

Denne gråbrødreboken[1] tilegner vi de syge og udstøtte, de ydmykede, samt analfabeter, prostituerede og kamerahorer, som et historisk eksempel på at ikkje alle udstøtte lader sig kneble i den knestående taleposition under klimafuckingssammenbruddet.

Bogen skrives i livsfare, mine fiender er lige ved at indhente meg. Jeg lever saaledes i skjul, anonymt, med alle mine slanger.

Mine forbrydelser er lige skjønne som mine handlinger er sanne.

Stans lesningen i tide! Begynn lesningen i tide! Med et forkrøblet sprog lod jeg denne dom forkynde som sildrende vann over slike som trodde seg tørrskodde og beleste.

Sproget De nu holder i ørebittet er mer av et organisk vev end et fantasiimpregneret papir- eller digitalprodukt, slik litteraturen sirkulerer hos flertallsleserne, flertallsforfatterene og flertallsforlagene.

I skrifter som dette må de dog la seg invadere av enkeltmenneskets smaae grupperinger, som sammen og hver for seg åpner veien til et større fellesskap, det fjerde fellesskap, ifølge vores læremester. Dette også for å trenge gjennom hint veiarbeidsområde som er under utbedring hos dere bofaste, og gennem områdets konstruerte forskjønning, der lange strekninger er oplyste med slettens vindfulle lys, andre strekninger er veistumper i krattets lerfulle mørke, atter andre en glatthumpete Via Appia Antica; ikke å forglemme de skifersprø fjellvegger endnu ikke sprengt til grus og støv av Meteoritten.

VENDEPUNKT

Ved udkanten av denne strekningens tilblivelse åpner det sig en ørken, et sted der stillheten ikke lenger er fargerik natur og der mennesket får erfare seg selv og den store friheten, fritat for inngrodd eksistens, eiendom og kulturelle oppheng (forts.)

…

En organisk skrift henviser både på skrivemåte og en viss omdannelsens kraft som ikke fornekter mørket og ikke tilber lyset, men lar seg opplyse gjennom lesningens lette arbeid og tålmodighet, i pur mottakelighet.

FRA GRUNNTEKSTEN

Mange mennesker vil anse det som en menneskerett å få ha sine handlingers tusmørke i fred, om enn en falsk fred. Inngår mennesker i maktrelasjoner, vil dette tusmørket være selve betingelsen for å handle.

Derfor er varslerens opplysninger så truende, både for menneskers falske selv og for maktforbindelsenes mørklagte begrunnelser, offentlige eller private. Det viser også debatten om virkelighetslitteraturen og andre mimetiske fall inn i fortiden. Varslerens ansikt undergraver illusjonenes litteratur og gjennomlyser språkets mørke med kontemplativ tålmodighet og fremtidskraft.

HYPER

Hvem er det som uavlatelig bryter inn i dette universet, utvider og stryker, presiserer og tilføyer? Erfaringene var en gang mine, men ikke ordene slik de  formes her. En ukjent ghost-writer, en opprørsk forfatterkonkurrent så from at selv ansiktets fine rynker må gjøres usynlige?

//

Det paradoksale ved menneskers maktspill er den mentale manøveren som for enhver pris vil påføre medmennesket skyld, lage snarer og beregne kommende ord og handlinger. Til slutt blir den menneskelige relasjonen blott og bart en hallusinasjon. Den som prøver å kommunisere sine ideer, ønsker og hensikter åpent, blir av dette konkurransemennesket straks mistenkt for en eller annen taktikk. Fortsetter du å holde blikket på sak og ikke person, øker mistanken mot deg, og konkurransemenneskene begynner å rotte seg sammen. Det oppstår en form for uverdighet som kunne kalles løgnens råte. Da er konkurransemenneskene så desperate over din stedige vilje til å sette sak foran person at de vil begynne å kalkulere hvilke anklager du kan tenkes å rette mot dem, for så å rette disse antatte anklagene mot deg, i et forfengelig håp om å komme først. 

Umodne menn liker dette, uten å kjenne dumhetens pris.

Alt det jeg varsler om i dette skriftet har skjedd mens jeg oppholdte meg langs livets elv, på dødens bredder. 

Hvis påpekningen av urettens former forstummer, vokser uretten frem som ugress.

FRA LITTERATUREN ///

DIMITIJ KALKOVSKIJ OG FASANENE / fra 2. epilogg

Var fyrst Myskijns ærlighet noe annet enn ville kroppslige impulser, kjemiske kick ? Nymotens spekulasjoner. Ingen er gitt å si hvilken menneskelig atferd som fremskynder de skapende forskjellene, forskjellene som gir rom for å vokse som menneske, kjempe for rettferd og utvikle sine talenter. 

Dmitrij hørte på mine innspill med et fjernt smil i øynene, og ble deretter stille. Det var da jeg kom til å vende meg til ham, etter å ha sett lenge ut av vinduet mot den snøtunge bakhagen. «Hvordan forstår du løgn?», spurte jeg, intetanende om hva som ventet meg. Dmitrij skulle til å svare, men ordene bremset opp. Han ble sittende med halvåpen munn, rødmet stadig mer, flakket med blikket i alle retninger, før han, etter en kjempende taushet, svarte: «Jeg vet ikke». Han sendte meg et fortvilet blikk, pustet anstrengt, reiste seg og forlot arbeidsværelset. Det er denne samtalen jeg har i tankene når jeg for første gang åpner døren til rommet hans. Jeg gjør det på innskytelse, som om erindringen av samtalen om løgn og sannhet har påskyndet meg. Rommet er så ryddig at det kan se ut som om ingen bor her. 

…

SELVUTLEVERINGER

Første skoledag fikk jeg et syn. Jeg så lyset i alle mine medelever. Kameraten min fra nabopulten kikket forundret bort på meg. Kanskje hadde han aldri før sett noen se? Det var som om jeg tok fyr på hver eneste finger. Kroppen skalv. Flere av barna kikket i min retning, andre vendte seg stille vekk. Inngivelsen varte bare i ti sekunder, men rommet ble merket. Jeg så alle ansiktene rundt meg. Lærerens blikk var spørrende, det ser jeg i dag, som om den gamle lærerinnen ble et barn. Læreren stoppet å snakke, alt var blikk stille, rommet tok friminutt. På hjemveien fulgte kameraten min meg med vaktsomme øyne, men fikk ikke frem et ord. Ikke jeg heller. Den stillheten endret alt.

SVAKHETENS VI

Svakhet taler i et trestemt kor. 

Dette kosmiske koret har bass-stemmer fra fortiden, tenorer fra nåtiden og kastrat-sangere fra fremtiden. Klangen er tidløs, lik en buddhistisk sirkelsang med tolvtoneteknikk og stillhetens slagverk. 

Svakhet er det motsatte av ettergivenhet, slik ydmykhet er det motsatte av brutalitet. Svakhet er et høyvibrant synsegenskap som egner seg til å skanne mentale forbrytelser, som er vår tids forbrytelser, lik en sang som tolker sine sangere og stemmer ut den som synger sentimentalt. 

Mette og raske mennesker tror seg være fritatt for skyld. Det gjelder også de frommeste poeter. «Skyld» er et tabu som dypkulturelt sett er formulert i de greske tragediene, i utallige riter, messer og seremonier gjennom tidene, men som i vårt forbrukersamfunn er henvist til atferdspsykologien og annen wall talk. Fransiskaneren Scotus lærer oss at Jesus kom for å vise Guds uendelige kjærlighet, ikke menneskers uendelige syndighet. Prestasjoner, meritter, karriere har ingen plass i et modent menneske, annet enn som vendingen til uendelig kjærlighet. Mangelsykdommen de mette og raske lider av kunne kalles gjensidighetsvegring.

SVIKETS ANATOMI

Sosialt er det vanskeligste ved å bli sveket at omgivelsene dine straks tilbyr en vulgærpsykologisk skyldfordeling, som for enhver pris å skulle fortie sannheten. Å innrømme et annet menneske å skulle ha blitt sveket – merk den grammatikalske anstrengelsen – innebærer å erkjenne urett i seg selv og andre. De fleste mennesker unngår instinktiv denne erkjennelsen og blir skyldfordelere uten selvinnsikt.

Det er bare den som blir sveket som kjenner sannheten om sviket, men det skyldes ingen form for suverenitet, kun det faktum at svikerens handling er endegyldig inntil forsoningen åpner den avlåste relasjonen.

Før den tid har svikeren gitt avkall på all troverdighet og er å regne som fredløs. Sviket er i seg selv en form for fredløs vold. Handlingen er bare iverksettelsen. Svikeren aner ofte dette og anstalter derfor alle tenkelige uskyldsforklaringer.

ØSTENFOR SOL OG VESTENFOR DYNAMITT

Mine omgivelser fortsatte sine ertestuinger, veldedighetsarbeid og lenestolkunst med en amper selvbevissthet som selv ikke den fremste kunstner eller forsker kunne drømme om å ha i sin besittelse. «Jeg er lisså´ bra som deg», kom det snerrende fra Borgersrud en gang Roman ennå kunne ta en øl med kameratene i bridgeklubben han frekventerte. «NEI!», hadde Roman ropt av sine lungers kraft, «Nei, nei, nei!». Kameratene stirret vantro og fryktsomt på ham. «Dere er på alle måter flinkere enn meg, smartere, friskere og bedre mennesker. Jeg er bare en forsker som har funnet en ørliten flik av sannheten!» Da burde du vel bli flikens apostel, kom det litt for raskt fra Borgersrud, som rødmet over sin løsmunnede iver, og så hevet kameratene glassene og fremsa sin bittersøte skål med et skjevt flir. Gravferdssjef Joachim var nok den eneste som ikke lot seg affisere av fordommenes gnål og falskhetens treffende triumfer, men så lot han seg da heller ikke affisere av noe som helst. Roman hadde nå og da stusset på hva den aldrende kameraten egentlig hadde fore i sitt dødsalvorlige liv. Han hadde vært skilt i snart tjue år og aldri funnet seg en ny dame, enda han var ved rimelig god helse og strengt tatt hadde et godt håndlag med sine medmennesker. Joachim Klemetsrud var trofast mot sin livsgjerning, å holde alle eventualiteter på et så lavt nivå at tilværelsen lot seg kontrollere. Slik ble han en vedvarende venn, men det var også alt. Hver gang Roman hadde fått en ny stilling eller mottatt en pris ringte Joachim sporenstreks og minnet ham på at han ikke måtte tro at han utrettet noe originalt, men at andre mest sannsynligvis hadde gjort noe lignende før ham. Antakelig var ikke den skubbfotede kameraten klar over dette selv, siden ordene falt omtrent på samme måte ved hver oppringning gjennom flere tiår når Roman hadde lykkes med noe. Han hadde ganske lenge kjent godhet for Joachim Klemetsrud fra Hassingen, men etter hvert som kameraten sank sammen rundt seg selv var det ikke lenger åpninger for noe annet enn gravferdenes lavtidlige ritualer. Det bare humpet og gikk, fra uke til uke. Om Joachim manglet glimt fra det høye, hadde han det til gjengjeld i sitt høyre øye. Som barn hadde han blitt tresket gjennom sin mors svedjerugåker, og i sin fars utbrente fravær ble han sin mors nærvær og lungekåte pusterom. Hans ømhet var av en annen verden, noe gravfølgenes sørgende fikk kjenne som en underlig aura, eller den type flisvarme som kan få det mørkeste rom til å skinne i en liten svart støpjernsovn med avtrekk. Joachims harde hud støtte de nærmeste fra seg, men blant fremmede var han personen som fikk folk til å kjenne seg elsket og aktet, så lenge han ikke mottok et spørsmål. Da var det som et skred løsnet i den lille, staute kroppen, og en ordbølge uten retning tok til å skylle over den som uforvarende hadde spurt. Skulle noen f.eks. komme til å spørre om listprofilen på kisten, kom det styrtende et foredrag om listprofilenes historie like tilbake til opplysningstiden, og hvis den sakesløse spurte hvor mye tid man beregnet fra kisten ble løftet fra kisteblokken i kirken til de var fremme ved graven, kom det et stort antall alternativer, avhengig av ganglag, løftestyrke, fordelingen av kvinner og menn som bærere, beinlengde på bærerne, måten å svinge katafalken på og ikke minst de ulike rutene man kunne følge ute av kirken. Folk tok seg til hodet, noen måtte bent frem sette seg, andre ble ville i blikket og gjorde desperate tegn til avbrytelser, men Joachim snakket trøstig videre med en grevlings målrettethet. Kanskje var det bare på den måten den evige ungkaren kunne la seg elske av andre menneskers oppmerksomhet? Omvendt var han den korteste av lyttere, mens det på folkemunne gikk historier om at han var blitt hørselsskadet av sin egen stemme. Denne stemmen var for øvrig ganske kunstferdig. Gravferdssjefen hadde lært seg å bruke stemmen lik et fangline som skraper mot båtripa, slik at han de første sekundene smøg seg inn i spørrerens spørsmål med et hastighetens svutsj, omtrent som bevegelsen i et spørsmålstegn. Et lite gledesutbrudd, deretter raka vegen for å stenge spørreren ute fra eventuelle innlegg, før han rundet det lyttende offeret i en elegant bue og lot resten av konversasjonen henge i løse lufta som en umulighet. Sluttet en person i en gruppe å lytte, kastet han seg bare over nestemann med et blikk som naglet vedkommende til et verbalt forløp med uviss utgang. Den fåmælte moren hadde oppdratt en mælende sønn som forble det morløse barnet.

…

// La meg slik fortsette viografien med innholdsfortegnelser til første og andre bok:

/ UNDERSØKENDE LITTERATUR  

1.BOK

Forskrift.

Barnearbeid. Filosofiske sennepsfrø.

1.epilogg / Fritt fall i lyseblått og hvitt

Sakpoetiske sekvenser

2. epilogg/ Dmitrij Kalkovskij og fasanene

3.epilogg / Østenfor sol og vestenfor dynamitt

Anti-ødipale momenter

2.BOK

Forskrift

Hvit tragedie

Østenfor sol og vestenfor dynamitt / 4. epilogg

Ødipus, samtaler, fragment

Østenfor sol og vestenfor dynamitt / 5.epilogg 

Poesitråd

Østenfor sol og vestenfor dynamitt / 6.epilogg

---

Copyright: Freddy Fjellheim / Poesihuset

ISBN 978-82-692457-0-7  

2.utgave, 2022

Forsidedesign: Espen Brække Grønberg / Freddy Fjellheim

GIF: Espen Brække Grønberg

Grafisk blad: El Valencia, ca. 1989

Originalmanus satt i Lyon Txt. 11/16 / Garamond 11

I meldingsfeltet nedenfor kan du ytre deg om boka og gi forslag til endringer. Lesere med forslag som NB tas til følge vil få tilbud om å bli oppført på en Medforfatter-liste. Denne blir publisert i siste utgivelse. Vær frimodige! /Du kan også komme med ett ønske om opplesninger av et avsnitt eller et dikt i manus: Lyd- og video-innspillinger vil forøvrig også komme uanmeldt på ulike steder i teksten. / VELKOMMEN!

COPYRIGHTS: POESIHUSET / ORG. NR. 911573768 / KONTAKT: FREDFJELL@GMAIL.COM / KJØPSBETINGELSER OG RETTIGHETER / NB: INGEN ANGRERETT FOR DETTE PRODUKTET /