Freddy Fjellheim: Varslerens ansikt / rikdommens speil

ENGANGSBETALING KR. 100

SLIK: Trykk Kjøp. Betal med kredittkort. (bare ignorer wordpress-snikreklame om abonnement). Motta en lenke på mail. Trykk Gå inn her. Voila!

varslerens ansikt                                             

                                               /

                                                           rikdommens speil

                                                                                               / ROMANIFORLØP

// UNDERSØKENDE LITTERATUR  

1.

Forskrift.

Barnearbeid

/ Fritt fall i lyseblått og hvitt

Timedikt

/ Dmitrij Kalkovskij og fasanene

/ Bakenfor sol og vestenfor dynamitt

2. : Høsten 2021


Copyright: Freddy Fjellheim / Poesihuset

ISBN 978-82-692457-0-7  

1.utgave, 2021

Forsidedesign: Espen Brække Grønberg / Freddy Fjellheim

Grafisk blad: El Valencia, ca. 1989.

Satt i Lyon Txt. 11/16 / Garamond 11

Bibliografi

3 bøker. 1. Olsens bok, Smaragden og Rov (Cappelen Damm, 2017)

Vergeløs. (Lyrikk, Verbum, 2014)

Fellesskapets kunst. (Essays, Cappelen Damm, 2010)

Mennesket har korsets form. (Sakpoesi, Cappelen Damm, 2009)

Bjarte Engers livegenskap. (Roman, Cappelen, 2007)

Hvile og slagverk. (Lyrikk, Cappelen, 2004)

Kristus kommer – og Maria. (Lyrikk, Cappelen, 2003)

Føniks (Historier, essay, Cappelen, 2001)

Ljåens svarte blomst. (Lyrikk, Cappelen, 1999)

Rov. (Folkelivsskildring, Cappelen, 1995)

IECUR (Parabel, Cappelen 1994)

Plexus. (Essays, Gyldendal, 1993

Forbindelser. (Prekner, essays, fortellinger, Oktober, 1991)

Smaragden. (Sekvenser, Oktober, 1989)

Scherzo. (Roman, Gyldendal, 1987)

1.Olsens Bok. (Noveletter, Gyldendal, 1983)

Romanens hjemsted er Mennesket og ikke byen / Ibrahim Al-Koni

                                                                                              Til Vilde og David

  1. FORSKRIFT / under trusler

Det er ikke almindelig at tale om det, aldeles ikke almindelig at skrive om det, slet ikke på hine kaudervelske sprog som buldrer i os alle: Smerte er skriftens frie tegn og talens frie tydning. Uten smerte, ingen fri skrift, ingen fri tale, ingen lidelse, ingen lykke osv..

Fra grøftene i velstandslandet er det forbundet med absolut risiko at tale fritt, stik modsat av hvad de selvudnevnte eliterne hevder, mens de svinser omkring sig selv og hinanden med sprutbrækninger av tomme ord. Offentligheden har blevet en swimmingpool for de fede og selvflydende, i midten av samfunnslegemeet, snerket til av grønnsvarte oljeflak. Syge og fattige holdes med nakketak under vann i denne offentlighedens bassengpark og kan ikkun bryde overflaten med halvkvalte gisp – og stilheden med sine kniver, ord, skrik og ballespark.

Motstanderne er ingenlunde fightere eller krigere, men snufsere, amatører som professionelle. Denne feminine art vrimler nu i alle stender og miljøer, ogsaa hos mænd der itog sig sprogets geipende reverser for at salve sit eget braamod. Kritik mødes med betendte skuldertræk, personlig kritik med den snufsendes geip. Det lille snufs er alle dekkoperationers dekkoperation, synbar kun i øyne og mundvig, lik en puritansk estetik nedarvet gennom svake avlslinjer. Denne bog kveiler til sig snufsere av begge køn lik en tordenslange, stay put.

Vores hovedperson, en fredløs som forkynner eder sann hete: Sosialt besmittede modtager ikke samfundets innlemmelse, holder ikke taler ved banketterne og blir ikke enset i fellesskabene med mindre deres tale er «tja-tja» og «hei-hei», passelig opstemt eller ditto idyllfikserede. «Friske folk skyr syke mennesker», skriver digteren Roberto Bolano i bogmålets gendiktning. Hva med de friske og raske lesere?

Gråbrødreboken[1] tilegner vi syge, udstøtte og ydmykede, samt analfabeter, prostituerede og kamerahorer, som et historisk eksempel på at ikkje alle udstøtte lader sig kneble i den knestående taleposition under klimafuckingssammenbruddet.

Bogen skrives i livsfare, mine fiender er lige ved at indhente meg. Jeg lever saaledes i skjul, anonymt, med alle mine slanger.

Mine forbrydelser er lige skjønne som mine handlinger er sanne.

Stans lesningen i tide! Begynn lesningen i tide! Med et forkrøblet sprog lod jeg denne dom forkynde som sildrende vann over slike som trodde seg tørrskodde og beleste.

Sproget De nu holder i ørebittet er mer av et organisk vev end et fantasiimpregneret papir- eller digitalprodukt, slik litteraturen sirkulerer hos flertallsleserne, flertallsforfatterene og flertallsforlagene. Alle disse flertall er høyst velkomne hos hverandre, bare ikke de bliver natten over.

I skrifter som dette må de dog la seg invadere av enkeltmenneskets smaae grupperinger, som sammen og hver for seg åpner veien til et større fellesskap, det fjerde fellesskap. Dette også for å trenge gjennom det veiarbeidsområde som er under utbedring hos dere bofaste, og gennem områdets konstruerte forskjønning, der lange strekninger er oplyste med slettens vindfulle lys, andre strekninger er veistumper i krattets lerfulle mørke, atter andre en glatthumpete Via Appia Antica; ikke å forglemme de skifersprø fjellvegger endnu ikke sprengt til grus.

VENDEPUNKT

Ved udkanten av denne strekningens tilblivelse åpner det sig en ørken, et sted der stillheten ikke lenger er fargerik natur og der mennesket får erfare seg selv og den store friheten, fritat for inngrodd eksistens, eiendom og kulturelle oppheng.

Ørkenen er ikke først og fremst vannspeilingenes sted, men sannhetens sannkornelige sted, slik kontemplative og nomader alltid har visst, i kosmisk fryd og lidelse tillike.

Stedet for vår undersøkelse er denne ørkenen, der vi får gjennomlyst hver fiber av menneskekroppens tilskyndelser og selvbyggende fengsel; hver minste dråpe vann blir takksigelse; hver celle er sitt eget skapende mirakel programmert til en foreløpig død.

Lyset i dråpen skinner frem øyeblikkets åpenbaring, slike øyeblikk som sivilisasjonens hastige mennesker higer etter uten å vite det, det minutiøses åpenbaringer, stillhetens tempel og frigjøring.

VI SJON

I moderne tid begynner et frodige ørkenliv med innsiktene fra G.I. Gurdjieffs «Law of three». Dette er en kosmisk lov som sier at menneskelige handlinger, naturen, kosmos styres efter tre virkende krefter: bekreftelse, benektelse og forsoning[2].

Innenfor denne triaden vil frøet være den bekreftende kraften, jorda den benektende og sola den forsonende og forløsende, mens skuddet og vekstutfoldelsen åpner den fjerde dimensjonen som omslutter alt levende; det store fellesskapets dimensjon der alle menneskeceller fra alle mennesker som lever og har levd skal stemmes sammen til ett menneske, i uendelig multiplikasjon, det nye mennesket, i hver og en av oss.

Også våre handlinger er underlagt Loven om de tre kreftene. Du kan selv være bekreftelse med en strålende idé og et kløktig forslag, for bare å møte stor benektelse og motstand fra dine medmennesker og kolleger, slik at begge parter til slutt blokkerer arbeidsprosessen i uenighet. I det øyeblikk du slipper taket i din gode idé og kommer kollegene i møte, oppstår ofte nye ideer, lik en befrielse, en endring av rommet, som er den tredje kraften, felleskraften på et dypere og høyere nivå[i].

Den fjerde kraften inkorporerer helheten i de fruktbare samtalene og viser hemmelighetsfullt vei videre, med nye muligheter, på alle menneskelige nivåer, ennå i vekstens mørke,

og med nye vanskelighetsgrader, i stigende opplysning, med nytt-liv-i-nytt-liv, et kosmisk fellesskap i hver menneskecelle.

Spiren som sprenger seg fram i frøet er den fjerde dimensjonens urbilde fordi den vokser i fremtid.

Menneskets kjærlige og uberegnelige kreativitet er den fjerde dimensjonen i det kommende fellesskap[3], som overgangen til det vi ikke eier, men blir gjennomstrømmet av. Denne tilstanden er allerede en realitet i mennesket, men vi må bane oss vei gjennom herk og lidelse, lykke og frigjøring.

Pandemier og miljøkrise er naturens opprør, som svar på menneskets opprør mot det hellige i sine hjerter og omgivelser.

GJENSKAPERKRAFT, langeleik

Den aktverdige leser er selv bekreftelsens kraft, boken er benektelsen og en tredje kraft oppstår, lesningen. Lesningens fjerde dimensjon blir dermed ikke en «leseopplevelse», men hva de samlede kommunikative handlingene fører til, i særdeleshet det usynlige leserfellesskapet som denne boken representerer og utvikler, allerede nå og ennå ikke –

Lesning er således mer enn tolkning og opplevelse, et mentalt fellesskap i mennesket før boklesningen, i Naturpersonen, som er den relasjonelle enheten gjennom menneske og natur.

Du leser allerede denne boken i deg selv, i bøkene du har lest, i medmenneskene, men ikke i denne dimensjonens rekkefølge, ikke i noen av alle de mulige kombinasjoner av lesning som en bok av dette format oppebærer og dreier rundt, lik en imaginær klode.

Den første boken skrev vi inderlig og lidderlig rett ut. Den andre boken kom farende som ideer og formuleringer vi fikk utplassert i manus, det vil si, vi fikk se et sidetall eller et ord for vårt indre øye: Der skulle inngivelsen plasseres, podes inn, okuleres. Dette ikke som noen form for tilfeldighetsmystikk, snarere en fullstendiggjørende tillit, sirkulerende, den fjerde dimensjon in action.

Den som leser boken uten å gjøre hoppen og hallingen, sprett og klyv, samt tilfeldige oppslag og systematiske nedslag, vil neppe kunne unngå en grell utmattelse, som i så fall kan skyldes leserens mangel på lesefrihet. Den slaviske lesningen fra A til Å kan oppnås av den som leser med en viss indre stillhet.

En organisk skrift henviser både på skrivemåte og den omdannelsens kraft som ikke fornekter mørket og ikke tilber lyset, men lar seg opplyse gjennom lesningens lette arbeid og tålmodighet, i pur mottakelighet, siden lyset og mørket har ulike bølgefrekvenser og kroppene våre ble skapt i dette uopphørlige krysningspunktet.

Lys betyr oppreist, sammensmeltet, aktiv. Mørke betyr nederlag, fall, passiv. Det finnes ikke lys eller mørke, bare lys gjennom mørke, bare seier gjennom nederlag, liv gjennom død og kjærlighet.

Grip øyeblikkets milde strev, hør lesningens stille sus gjennom oss alle.

                         BARNEARBEID  / viografiske forberedelser

FORTOM

Hva skjer med ordene til den som mister seg selv, hva skjer med livskraften, med sansene?

Å formulere seg sant (neden)fra fattigdom og smerte er nærmest håpløst i denne løgntiden, men likevel ikke fjernt fra mulig. På samme måte som det sosiale livets lesere misliker fattige og syke, vil også litteraturens lesere vende ryggen til Karmels bergvegg og drømme videre om nye drømmebøker mens det blodtørstige steinraset fra oven er underveis. Levende steiner, knokler som reiser seg i støvet og blir en hær!

Sannheten skal ikke være uprøvd:

NAMOR

I mange år har vi øvd meg. Øvd på å se hva som virkelig skjer. Som en idrettsmann øver – dag ut, dag inn – har vi trent opp en bestemt synsevne, undergått en viss følsomhet, etter hvert en evne til utsatthet? En evne til å bli (ut)sett? Til å se, usynlig? Frivillig, ufrivillig. Ikke herding, ikke hardfør, men gjennomlevd følsomhet? Ikke spektakulum eller extraordinario, men såre alminnelig, usynlig?

Er vi[4] født med sansene som ser med hele kroppen; det er ikke øynene som ser, det er hjernen, ifølge ny vitenskap, med rike tilførsler fra kroppens porer og nervetråder. Kan hjernen kun få gjennomelsket alle sine syn i kroppens sansende hjerte og skjerpet sin våkenhet i instinktenes hundekobbel? Varmet, farget og vasket i blod. Hjertet er det i oss som ser først og sist; og klarest. Hjertet er en hjerne. Instinktene er en hjerne.

Synets rytme, ørets klarhet, hjertets hørsel. Det er stemmens klangkropp.

Alle mennesker har dette kroppsfunderte synet i fødselsgave, det som lytter med hjertet, som ikke er romantikkens dunkende sansefest, men sansningens stille sannhet. Hjertet [5]lytter, hjernen ser i mørket, instinktene fyrer av gnistrende mat for kroppens sult etter balanse.

DET KAPITALISTISKE MENNESKETS SANSE(U)VANER

Bare at det koster for mye ubehag å se sant? For mange belastninger å si i fra om det du ser? For mye støy å høre? For mye selvutvikling å tåle? Er det derfor mange ser bort fra urett og lidelse? Fordi vi bare ser med øynene, uten å lytte gjennom medfølelse og felleserfaringer? Fordi vi skriver som om litteraturen var et frikvarter, en flukt? Mennesket anno 2000 lever som sansenes slaver, pornografisk, viklet inn i en livsform som befinner seg mellom tingen og idéen, ifølge Foucault. Systemet.

Og koster det ubehag fordi medfølelsen blir aktiv og heit der hjernen ser og hjertet kjenner andre menneskers smerte? Støl medfølelse? Fordi vår lytten dermed blekner og blir avstandstagen, heller enn å lytte til vår egen svakhet, for å kunne høre det briste (og bære) i andre mennesker?

Hvis du er nøytral der det skjer urett, har du valgt undertrykkerens side, sier Desmond Tutu. Gjenta denne setningen hver dag i ett år.

Det er menneskelig å bevege seg langsomt, lytte som en skoggangsmann, i omvendelse fra indre verdener gjennom ytre verdener: Troens stille saltomortale. Vi kan ikke endre hverandres handlinger gjennom moralske påbud, men vi kan dele det å observere gjensidig. Ord for ord, side for side:

Endringens vekst skjer med sennepskornets naturbestemte langsomhet, slik mennesker lever når barna er små, når foreldrene blir gamle, når venner faller om i langvarig sykdom.

VARSLERSPEDBARNET, ordenes nyfødte minne:

Vi er, altså er du, sier jeg

med et ordforråd som sprenger i barnekroppen lik celler, sener, muskler.

Vi er, altså er du, hvisker det i de små ordene

som farer sammen der noen slektninger plumper ut i øynene med fordreid ansiktsmuskulatur[6], butte ord, over stampende steg.

Vi er, altså er du, smiler det unnselige barnet til

jeg-fulle voksinger uten sanseapparat i huden. Jeg så ned på dere allerede fra en barnekropp. Fra hvor? Hvor er hvor? Fra fra? Vi er, altså blir du, myser den lille kroppen mot ufølsomme voksne ord og gester.

Vi blir, altså ser jeg, er den ubegripelige beskjeden

fra hele meg mot en verden som ikke bøyer seg ned mot spedbarnet, for å løfte det opp, men for å bli løftet av synet; stivner i en krokete kroppsholdning og et flyktende flir.

Vi ser gjennom med voksingene

som ennå ikke har blitt seg selv, altså elsker vi gjennom dem som lekende mennesker?

De gjemmer barnet i seg, selv overfor barn.

MENNESKE, tid for sanne ord

I menneskehjertet lever et fattig menneske som intet eier og som elsker alle, alltid og alle vegne.

Det indre mennesket er klodens håp, hjertemennesket, ildens pionér, slik vi håper på vårens solkraft i krokusløk og agurkfrø og jordskokkrøtter.

Du lever med et fattig og undertrykt menneske i hjertet. Skal du våge å lytte høyere, se dypere, brenne kraftigere?

Skal vi først under klimasammenbruddet våge å legge vår falske nøytralitet til side og gjennomskue oss selv[7]?

Artens fremtid avhenger av dette valget, at vi sanser sannere, oppfatter våre omgivelser tydeligere, kommuniserer med naturens rytmer i hjertet av det menneskelige.

For å se sant om miljøet, økonomien og vitenskapen, må mennesket se uretten i hvitøyet og kjempe for medmennesket. Smerte for den som ser, og den som blir sett.  

Urett møter vi ikke for å rose oss selv for tilbakeholdenhet, men for å skjerpe sansene, bygge det sanne livet.

VARSLERENS INN SIKT

Å oppdage urett innebærer å se det uretthaverne vil skjule; berøre, stikke hull på verkebyllene; la seg berøre av reaksjonene, men ikke bli stedt til hvile i den mentale eller fysiske volden; og den indre støyen som følger av vold.

Varsleren går stille gjennom bygene av klam taushet og tause ukvemsord, risikerer sin troverdighet, rede til å beklage, uten å gi etter.

ET PSEVDONYM

Jeg skriver dette etter en foruroligende beskjed på Facebook. Mitt virke avstedkommer av og til underlegne henvendelser, men dette skiller seg ut i hvetekurven. Avsenderen var et psevdonym, ”Renegat Renard”. Brevbeskjeden lignet en poetisk trussel: ”Denne henvendelsen har du vel ventet? For du venter vel? Er ikke jeg den som skal redde deg fra lykken? Er det ikke på tide å legge alt bak deg? Jeg gir meg til kjenne den timen du minst venter det, på måter du ikke kan forestille deg.”

Jeg har fått flere underlige brev og meldinger, men denne siste vendingen uroer meg, som om den var skrevet av et menneske jeg kjente, men (ikke) skulle gjenkjenne. Et merkelig sammentreff. For bare noen dager tidligere skrev jeg det som opprinnelig var åpningen på dette manuskriptet, om en viss tragedie:

Noen uker senere blir det jeg skriver i denne første delen oppfylt i det virkelige liv.

Jeg skriver om tragedien senere hen, om den hvite masken, og la det ikke lenger være tvil – denne boken skjer. Den har en forfatter utenfor disse sidene, en fiendeforfatter. Han vil bli avslørt. Alt skal bli avslørt.

Den opprinnelige innledningen lyder slik:

OVERGIVELSE, øvelse

Fortielse er det tryggeste for dem som lever i lukkede fellesskap. Fortielse er konvensjonalitetens æreskodeks der urett finner sted. Fortielser av urett er en feilaktig løsrivelse av talens frihet fra kroppens enhet. I cellenes jomfrupunkt[8]skinner et rom som er udelelig, gjennombølget av de høyeste og mildeste energier. Det er herfra mennesker kjenner sannheten. Dette er hjerterommet vi struper med løgner og fortielser.

Å overgi seg til det indre rommet (som både er innenfor og utenfor cellens kraftverk) er menneskets mål og nødvendighet. Stillheten oppsøker oss for hvert åndedrag.

Dø før du dør, sier Koranen. Dette er menneskelivets fysiskmentale test og mulighet, ikke et religiøst dogme. Dette er vårt underliggende tema. La det falske selvet dø og bli et nytt selv[ii], slik såkornet dør i jorden og blir fotosyntesens lyskraft. Bli ett med jorden i oppstandelsen, stå opp i frølys!

SPLITTELSE

Når storydesignerne i romaner og serier illuderer menneskets enhet, er det en bløff som skader våre naturomgivelser. Vi blir innbildningens lesere som kommuniserer i serieformater uten ende. Vi må snarest lære å lese grundigere, mer famlende, mer ujevnt. Dette er miljøkrisenes lesemåter.

Vi må øve oss på å ikke forstå, men likevel elske. Vi må øve oss på å lese usammenhengende, natur som litteratur, for så å finne sammenhengene på steder vi ikke visste at de fantes. Mennesket er genialt, lærde som ulærde.

Det som er ett i oss er så lite at det bare får plass i rommet mellom to ord, eller i den minimaliserte livskraften i kroppens mitokondrier. Dette mellomrommet kommuniserer med enheten i hele kosmos. Menneskets lodd er å være del av det minste og det største kosmos samtidig, utøst cellenes lysår.

Vi kaller det stillhet.

Å, vi lever sammen med mange flere enn vi tror, over den ganske klode, til alle tider, et svimlende valgslektskap, genetisk og gjennom vår mind, bevissthet; og den svarte jordens depresjonshelbredende mikrober, og trærnes kommunikasjon gjennom vind og røtter; trekkfuglenes økologiske sammenføring av verdensdeler, over himmelen og på jorden; villdyrenes ryddejobb i faunaen, deres aldri hvilende våkenhetsgaver. Pandemi. Miasme.

Dette[9] er det egentlige mennesket, vår første forut setning. Naturmennesket, på flukt.

Vi er ett i hverandre.

Teknologien blendet oss med falskt blålys (blue screen), men vi er grenseløse i vårt vesen og har derfor vesenspotensiale til å elske flyktningen. Fordi vi selv er flyktninger i flyktningen, tilstede i hvert menneske. Vi, de bofaste, er menneskeheten flyktningene bærer som et åk, på sine ømme skuldre, over sine verkende føtter.

Splittelsene mellom privat og felles kommer til uttrykk gjennom tilbaketrekning, unnvikelse og feighet. «Folk er feige»[10].

Et splittet menneske som er ukjent med sin splittelse vil ikke forandre seg, ikke endre seg, men barrikadere seg i selvtilstrekkelighet.

FORTIELSENS NATURSKADE

Å fortie urett – blant venner, i familien, på gata, i fellesskapene – er et mentalt overgrep mot vårt eget menneskeverd, og dermed vår naturhistoriske fremtid.

Å fortie urett er som å overstyre den naturlige pusterytmen med en tenkt pust. Hjertet frosser og blir forstivnet, forherdet og treigt. Kroppen blir mer og mer maskin. Øynene antar et glassaktig oppsyn. Lidelsen blir tverr. Gleden blir acetylsalecylsyrlig.

Å fortie urett er tegnet på at mennesket ikke vet at det er hellig, ikke vil vite det, ikke våger være menneske.

\ Minste motstands vei er den brede vei, autostradaen til selvforsøplende nederlag. Et avslørt overgrep, derimot, gir sjansen til forsoning.

Varsleren nyskaper fellesskapet.

FORSONINGENS NATURNØDVENDIGHET

Forsoningens ånd er mild og intelligent, streng og ettergivende, lettlurt og observant, innenfor en lett snublende balanse, et mulig bytte, et faresignal i vinden.

Forsoning er løsenordet for menneskets deltakelse i naturomgivelsene.

Mennesker oppøver gjensidghetsrelasjoner når vi forsoner oss med et annet menneske. Nettopp derfor har selv rovdyr denne instinktive annammelsen av omgivelsene, overfor sine ungekull og partnere.

Straks vi møter elg, kongeørn, jerv, svarttrost våkner en gammel age i oss. Bare synet av våre slektninger dyrene vekker omgivelsessansen. Frykten er der. Undringen lander som en due på vårt hode.

Menneske er å holde denne våkenheten levende, i møte med andre mennesker, som er våre første naturnære omgivelser, med celler som teller millioner av år; kamuflert som teknaturer.

FORTIELSENS SPLITTELSE

Når vi blir alene med oss selv får fortielsen av urett en høyere pris og en etsende styrke. Den kommer til oss i den blytunge skyggens skikkelse, i angstens syrebad, i angerens ulmebrann.

Fortie betyr: Å splitte syn fra hørsel. Fortielse tar paradoksalt nok ofte formen av en ukritisk form for liberal «åpenhet» som lukker hjertene og forvirrer tankene mens munntøyet plaprer.

Fortielse er ikke stille, men utsondrer en støyende, forknytt og intetsigende sosial aura.

Fortielse der urett skjer er et sosialt ran. Det er å stjele fra sannhetskraften, robbe følsomheten, underlegge seg falsk (kognitiv) nøytralitet og tillate at urett skjer i det stille,

I fellesskapet, i omgivelsenes natur

jeg varsler det nye menneskets komme som leser, omgivelsenes naturleser. det vil bli unnfanget i smerte og forløst i enda større smerte, men samtidig utgitt til frihet og smertens lys, alltid lindrende. frykt ikke

/

Anonym telefonoppringning like etter midnatt. En stemme kremter og kutter forbindelsen.

Vil den som truer slik ha innrømmet sin falske tomhet? Må denne skriften likevel handle om ur-formen for vold, misunnelsen[11]? Renegat Renard, den misunnelige ynglingen?

BARNDOMMENS FRAMTIDSMINNE, portal.

/ Det var som barn vi lærte å sanse urett, ved å sanse menneskers innestengte kjærlighetslengsel.

SELVUTLEVERINGER

Første skoledag fikk jeg et syn. Jeg så lyset i alle mine medelever. Kameraten min fra nabopulten kikket forundret bort på meg. Kanskje hadde han aldri før sett noen se? Det var som om jeg tok fyr på hver eneste finger. Kroppen skalv. Flere av barna kikket i min retning, andre vendte seg stille vekk. Inngivelsen varte bare i ti sekunder, men rommet ble merket. Jeg så alle ansiktene rundt meg. Lærerens blikk var spørrende, det ser jeg i dag, som om den gamle lærerinnen ble et barn. Læreren stoppet å snakke, alt var blikk stille, rommet tok friminutt. På hjemveien fulgte kameraten min meg med vaktsomme øyne, men fikk ikke frem et ord. Ikke jeg heller. Den stillheten endret alt. La meg slik fortsette viografien:

Å elske alle mennesker er ufullkommenhetens gave.

Boller[12]     Hubro.

1/2 l melk                                 Kok opp melk og smør og

125 g melis                               melis og avkjøl det  .

75 » margarin                           Smuldre gjær i melet

1 egg                                        Ha i det våte + rosiner

75 g rosiner

750 g mel                                 Stek 230C ca 10 min

50 g gjær                                  1/2 time heves på platen

litt kardemomme

Fredrikstad, 10. desember 1960. En 2-åring ble like før jul innlagt på øre, nese- og hals-avdelingen ved St. Joseph sykehus i Fredrikstad. Han har høy feber og en kraftig ørebetennelse. Behandling skjer med en søtlig, fiolett og tyktflytende penicilin.

En sen søndag ettermiddag kommer 2-åringens mor innom sykehuset, utenom besøkelsestiden. Mørket utenfor vinduet er spettet med svære snøfiller. På sykerommet ligger seks gutter i køyesenger. Rommet på det katolske sykehuset har tre meter høye murvegger og en metallisk klang.

Vi oppdager hvordan den store, tunge ekedøren glir opp i en liten sprekk. Mors gråglimtende øyne. Døren glir raskt igjen. De andre barna merker det ikke, vi skravler og tuller. Like etter kommer nonnen inn. Hun holder en stor brun papirpose i hendene. Det dufter nystekte hveteboller lang vei. Hun rekker den til meg og sier noe om «mamma». Vi åpner posen og kaster bolle etter bolle til de andre guttene på rommet, helt til posen er tom. Vi glemte oss selv. Jubelen fra de andre guttene, ukjent lykke.

Nonnen griper inn og sørger for at alle får, mens 2-åringen ligger salig i sengen, på magen, med ansiktet vendt ut mot rommer. Dørsprekken blir igjen synlig i noen sekunder. Der er mammas øyne, men vi har smeltet i romfellesskapet med de ukjente barna og enser ikke lenger mor som noe annet enn en slags vag hemmelighet.

Dette var første gangen jeg ikke var meg selv; en annen verden, midt iblant oss, like ved det livet vi lever til daglig. Dette er før og etter kapitalismen, før og etter pronomenenes orden. Synet for menneskers gudommelige selv strømmer og hamrer i oss som høye nanoelektriske brenninger, opp langs ryggraden, opp over lillehjernens fjellhule, mens det nye mennesket vaier i sin tyngdelinje, som var det en danser som blir barn igjen for hver bevegelse. Hjertets synsmåte.

Men som varsler blir høye energier forankret i kroppens sener og muskler, knokler og nervetråder fordi vi undersøker urett og menneskers falske selv[13]. Varslingens skjønnhet? No way.

TIMEDIKT /15

Ryggen, lik ei ungbjørk, skapt til å bøyes i skitten vind

Kneskålene en reminiscens av små dinosaurers hodeskaller  

NEVN DINE SVAKHETER

Lesningens hørsel er øret mot jorden, setningenes svake bulder, bokstavenes hviskninger og rue rop. [iii]

Fortielsens[iv]  mentalitet oppstår ved at vi brisker oss med gode gjerninger og egne prestasjoner, en dyd i positivitetskulturer.

Fortielsens urett oppstår fordi vi vil være bedre enn dem vi er.

Den sanne veien har et annet budskap:

Nevn dine svakheter[14], bekjenn dine dumheter, frykt ikke! Hold dine vennlige handlinger og milde gaver hemmelig. Da vokser det en gave i deg som er større enn den du gir: Den du blir.

(På modenhetens vei blir vi ømme i pusten / si det gjerne / prisen for å bli som et barn igjen.)

På neste tillitsnivå: Nevn hverandres svakheter.

OSEAN

Jeg sanset det tidlig, det funklende lyspunktet i bevisstheten, frihetens utstrekning. Dette er en hemmelig styrke folka på nederste hylle i samfunnet blir velsignet med.

For mange blir det en prøvelse å møte et fattig barn som nærer oseanfølelsen. Det usikre og splittede vil ha private grenser, ære og eiendom. Det splittede i oss vil helst se på barn som søte og talentfulle forstyrrelser, små rakkere, sjarmtroll. Men barn er hellige mennesker, i ordets mest bleieskiftende, slitne og opphøyde form.

«HOLD MASKA», fremtidserindring

Vi var aldri private. Vi var eiendomsløse. Vi smeltet sammen med våre omgivelser (engelsk: ikke coexist, men coalesce[15]), flommet sammen med våre omgivelser. 

Barn av velutdannet middelklasse og velbeslått overklasse ble hemmet i sine hjerter, men hadde et rikt sosialt og personlig repertoar for å skjule det.

Vi som kom fra solidaritetens hjem fikk beskjed om å snakke sant og forsvare dem som ble utstøtte. Mange av mine jevnaldrende fikk stikk motsatt impuls hjemmefra. ”Bare ta deg til rette, bare forsyn deg, hold maska”. De hadde ved eksempelets makt lært å juge og tenke på seg selv først.

Allerede som barn hadde kapitalismens menneske fått et mørke trukket over seg, lik en stikkende striesekk. Slik oppflaskes individualister til å bli den korka ånden i flasken, lukket om sine beveggrunner, avstengt fra sannheten.

Dette var velstandssamfunnets første generasjon.

RETTATROF

Også enkelte arbeiderklassebarn hadde lært seg mørkets knep, men de ble ofte avslørte før den sosiale kapitalen var sikret, fordi de var altfor hjertelige, synlige og utålmodige. Disse ble stemplet som utskudd  og idioter fordi de utførte rakkerstrekene med aggresjon (selvlysende) og ikke med maskespillets raffinement (tussmørke). I slike lynblinkende tåkeheimer blir unge varslere det som på gammelgermansk ble kalt en «rettatrof», som i tysk ruf, en som gjenoppretter og flæsjer opp omgivelsene med velrettede rop, den som bærer det tyngste ansvar; en skjelvende, men velutviklet stemme som har omfavnelsens lydregister og fellesskapets lysskala.

I denne folketradisjonen finnes det også stille rop og skriftlige rop. I mine stilleste rop fant jeg dette:

Verstingene blant ungene, uansett klasse, kom med fysiske livssmerter så store at de bare kunne lettes ved å plage andre.

BARNDOMMENS FRAMTIDSPEK, tillitsmannen

Gode krangler og diskusjoner ble tolerert og delvis oppmuntret i den varmhjerta delen av arbeiderklassen, men ingen skulle ”gå for langt”. Vi gikk og gikk og gikk og gikk. Og gikk og gikk og gikk og gikk. Rampete unger med et glimt i øyet, ok; intelligente løgner som bare utleverte den som prøvde seg, greit.

Vi respekterte mennesker som nådde en høy posisjon med integriteten i behold, og tilsvarende foraktet vi dem som hadde slått seg opp med uredelighet og triks. Disse kunne du lukte lang vei. Falskhet stinker. Selv ei bikkje værer det.

Vi så på karrierister i alle samfunnslag som usiviliserte, selv om vi skulle anerkjenne deres dyktighet. Vår lavkulturelle innsikt har i århundrer visst at mennesket har én fot i dyreriket og må siviliseres, uten å miste kontakten med de våkne instinktene. Dette er den arbeidende kroppens balansekunst på folkedypets havoverflate.

God moral var nød/vendig for å respektere andre, men først og fremst for å vokse gjennom motstand, og for å kunne leve med egne svakheter.

Altså rakrygget holdning med en bøyelig ryggrad, slik at det ble vanskelig å huke seg ut av fellesskapet og unnslippe selvstendighet.

Jeg som var alt annet enn en slåsskjempe skulle ikke bare forsvare de utstøtte, men også forstå de rike og velutdannede. Lav sosial status, høyt dannelsesnivå. Et pes, og et fellesskap som skaper et Tredje selv, beslektet med den spirituelle form for enhet som Teilhard de Chardin skriver om.

Men nøden vaksinerte oss mot hjemferd; vi er alltid på vei hjemmefra[16].

GLOBOID

Ulike psykologier ville på denne tiden «frigjøre» en slik sosial oppsadling og skape føyelige og bøyelige ryttere, for å si det freudiansk. De sosiale byrdene ble ansett som undertrykkende, ikke som kraftgivende livsmotstand. På lignende vis var smerte ansett som borkastet og smertestillende medikamenter var i ferd med å bli en uskreven menneskerett. Tidsepoken kunne kalles Globoid. På denne tiden sluttet guttene å bukke og jentene sluttet å neie.

Bukking: Den eldste av gester, selv på hulemalerier kan denne nakkeblide gesten anes. Hodet bøyes mot hjerteområdet. Filokalia skriver om «to put the mind in the heart». Den indre og ytre gesten er ett. Hjertet er noe ganske annet enn det vår romantiske tradisjon oppfatter, på samme måte som håp ikke er en følelse.

Hjerteområdet er det i oss som omfavner hele kroppen – og dermed vår neste! – om vi gir vårt samtykke. Et land der menn slutter å bukke, er et land der menn begynner å mukke med stive nakker. Kvinner går fra neing til nei, men nei-et tilhører tross alt ryggraden og kan åpne for den dype nakkebevegelsen.

Klimaomveltningenes menneskelige budskap er langsomhet, stillhet og ærbødighet, men som stillhetens dans[17]. Kroppsbevegelsene til de tre hellige personene danner en sirkulær bevegelse som hvert menneske er en del av i cellenes tredeling.

ETT I FLAMMEN

Jeg kunne tidlig kjenne det funkle. Slik oppdaget jeg flammen i andre mennesker. Vi er alle ett i flammen; hjertene våre tørster etter strømmer med levende vann og er samtidig ild!

Paradokset er sannhetens første byks gjennom språket.

/ Vi fattige bar en bør som måtte skjule verdighetens ild. Mange av norskingene vi møtte som barn bar denne motstanden som en niqab, en påført følsomhetsformørkelse, men ikke uten måne bak en skarp sky. Jeg lærte at de formørkede og utvendig sikre kjente seg underlegne og usikre, en uhørt kunnskap.

Vi skulle frigjøre dem ved å nappe i maskene, vennlig.

SAKTMODIG, LANGMODIG, motor

Som barn av en fattig familie var vi eslet for sosialt diplomati, men ildfulle, kledd opp i hjemmesydde klær, med stiv press, ettersom buksene kunne lages av godt stoff fra en arvet bukse, som ble klippet opp og sydd om til en ny størrelse. Spisestuebordet fløt av stoffmønstre og knappenåler. Singer-symaskinen ble tråkket i gang sent og tidlig, etter hvert påmontert en liten motor med drivrem. Mor sang ikke når hun sydde, lepper lukket om en rad av knappenåler.

I klesveien skulle se ut som om vi ikke var fattige. Samtidig kom vi hjemmesydd. Vi bar denne dobbeltheten høyt i kropp og sinne.

SVAKHETENS ADVOKATUR, barnearbeid

Hver fiber i den ulenkelige kroppen jeg fikk tildelt var innmassert med budskapet om å forsvare de svakeste, uaktet at jeg ville tape de fleste fysiske trefninger. Det forhindret ikke at jeg kapret noen seire på poeng, men viktigere, den friske ubalansen mellom svakhet og styrke beredte grunnen for et kjempende språk, som erstatning for en knuffende, eglende kropp.

Noen få av oss ble usynlige barneadvokater for våre jevnaldrende og fikk tidlig erfare hva ord i rette tid kan utrette, det være seg på fotballbanen, i skauen eller i skolegården, en sjelden gang som rop.

Fordi jeg tidlig lærte å sanse lidelsens tegn, fikk jeg også ane hvordan lidelsen herjet i ungene som for enhver pris ville skjule det med ablegøyer, vold og virrende tale, og foredle det i lek. Jeg senset den samme nød/vendige fornektelsesdansen hos voksne også; de ville helst svinge seg i illusjonenes foxtrot.

Var du et farlig barn for korsettenes medmennesker, intetanende om synets følsomhet både hos den som ser og blir sett? Jeg setter meg fore å undersøke dette, hvorledes erfaringene i menneskets mikroformat kan gjenfinnes i fellesskapenes makroer.

MENNESKE FØRST, BAJAS SIST, MEN SÅ FLØYTIST

Gjensidighet for enhver pris.

Sann styrke. Sann svakhet.

Fra alfa til omega, fra omega[18] til en høyere bevissthet gjennom kjærlighetens handlinger: At teknologiens menneske – teknaturen – ikke lenger gjennomlever sitt liv, se det er miljøtrusselen i mental forstand.

Pseudo-livene på sosiale og asosiale plattformer ville være som å delta i et familieselskap med hodetelefoner, skylapper og en rastløshet som vender all følsomhet innover. Språket stanser i sin utvikling og blir informasjonsbiter, lik fortidens morsesignaler, med den forskjell at alle har ulike morsealfabeter.

Mennesker har agert som roboter i uminnelige tider. Er vi kanskje ikke instinktenes spillere fra den første morsforelskelsen til den siste farsfølelsen? Eller er det noe mer? Teknologien har ikke oppfunnet seg selv. Det har heller ikke mennesket.

Mor samlet oss ved kveldsmatbordet med munter oppmerksomhet. «Skal du ikke ha mat?» spurte vi, men hun ristet bare på hodet, ble litt blank i øynene og sa noe om at det var en så stor glede å se oss spise at hun ikke kjente seg sulten. Så hun seg mett på oss, i all sin sultne kjærlighet? Vi tøyset og lo hver kveld, enda det var gråten som ledsaget mor til min fars rom. Vi elsket kveldsmat og et glass melk, eller en kopp Lipton te til formiddagsmaten. Det var forutsatt at vi ikke spiste mer enn to tynne skiver brød, og med lite pålegg. Med mat i magen sover selv fattige mennesker bedre. Bortsett fra mor, som ofret seg.

GRUNNEN BRISTER

Oppbruddene blir mange, de øker på i styrke. Det er siste gang jeg skriver. Jeg lengter vekk, vekk herfra. Klarer jeg enda en gang å slippe taket? Det store kenosis[19]?

I går bestilte jeg solcellepaneler til hustaket. Jeg forbereder meg mentalt på en stor krise, tenker på hvordan jeg skal åpne huset for flyktninger; hvordan et fysisk ødelagt menneske som meg skal kunne huse fremmede mennesker i den dypeste nød. Jeg gir ved dørene, deler med tiggerne, gir ut meg selv så langt åndedrettet rekker.

Kanskje er det jeg som blir flyktning og skal bo hos fremmede, tenker jeg en dag, men så husker jeg at jeg ikke kan gå lenger enn en halvtime ad gangen, før jeg må legge meg ned og hvile i timevis. Flukt i slow-motion, som i drømmen jeg har drømt hver natt i tolv år.

I natt drømte jeg at en stor ansamling av slekt og venner fra flere generasjoner var samlet nedenfor inngangstrappen. «Skal dere forlate meg alle sammen?» spurte jeg vantro mens jeg stod som frosset fast til ståstedet i total utmattelse. Horden bare vinket stille og trakk seg unna. Jeg var ikke i stand til å bevege meg (drømmefrost) og måtte bare se dem vandre. Jeg drømmer slike drømmer hver uke i mange år.

Oppbruddene er mange og uhyre langsomme, i mine drømmer og i våken tilstand. Kvelningsanfallene tiltar i styrke og antall. Likevel støkk av lykke.

Mennesker truer meg også i det virkelige liv, men jeg orker ennå ikke å skrive om det. Eller har jeg skrevet om det? Så mange liv er truet, verden over. Hva betyr mitt liv fra eller til? Er det andre i min nærhet som stiller samme spørsmål? Er du klar til å overta?

UNGE TALEMASKINER

Veltalende digitalbarn er et sosialt sykdomstegn. Tv-oppdratte, nettopplærte små talemaskiner fra det effektive virale taleoppdrettet må gjemme seg for seg selv for å bli sosialt aksepterte. Ensomheten blant unge folk er patologisk, meldes det, pornostjernene er deres lærere. Ensomheten blant gamle og syke er tragisk, meldes det, matvarene får trøste dem. Ensomheten blant den middelaldrende middelklassen er så stor at ingen har måleinstrumenter for å fange opp ordskjelvene, men det ryktes at Gudssavnet er et voksende håp, før teknaturene overtar.

Før barn tilbake til barndommen, for bare der er framtiden.

VI TRÅKKA UT PÅ GULVET, viografisk

Jeg var redd og flink på skolen, og jeg skulle hjelpe dem som hadde tungt for det. ”Det du deler nå får du tifold tilbake senere i livet”, var den ubegripelige beskjeden fra faren min. Først når jeg skriver denne setningen aner det meg hva han kan ha ment. Hans kjærlighet sendte meg sannelig langt vekk, helt til vårt Tredje selv.

”Vi” er det latterligste middelklassens «jeg» (ikke) vet[20]

DET SOSIALE LIVETS MILJØSVIN

Du ble ansett for å være en tulling hvis du ikke kunne stjæle, juge og spille opp til nyliberalismens meritokratiske jeg-spill. Fra barnsben lærer kapitalismens konkurransemenneske[v] å gjøre krav på alle de egenskaper som skal til for å plyndre jordens ressurser, samle rikdom og prestere en narsissisme der klimakrisen ikke engang er selvrealitet.

Kulminasjonen av en slik måte å være menneske på startet i min generasjon.

Det amoralske konkurransemenneskets kjæreste gest er det harde skuldertrekket, og er slik beslektet med fascismen, bare en refleksiv armbevegelse unna.

UNDETRYKKERENS OPPSYN, et blaff

Undertrykkernes første våpen er kneblingen av egne følelser og mimikk.

Å dødgjøre seg selv i ansiktsmuskulatur og øyeblikk beseirer den som er redd, følsom og sårbar. Derfor skal dere se etter dette tegnet: Selv hos de mektigste overgripere går det et blaff i øynene, idet den indre kneblingen skal sette opp det dødgjorte ansiktsuttrykket og strippe blikket for sannhet.

Blaffet i øynene kan du se også der undertrykkernes middel er et kultivert språk, en snobbete attityde og en nedlatende atferd. Blaffet som går fra det venstre øyet til det høyre er over på et halvt sekund, men har du først sett det, har du gitt undertrykkeren sjansen til å områ seg og bli medmenneske. Hen vil nemlig straks være gjenkjent.

Å se uretten som skal skjules er et fredelig våpen fordi det avviser maktens begjær, som er å vinne første overtak. Å se uretten i skrift er et fredelig våpen fordi osv..

PROFETI

Som utstøtte fra politikken har de fattigste lært å stå stille, observere.

Våre handlinger er stillferdige, og gjør helst ikke noe vesen av seg.

Vi er alle diktere. Vi dikter hver dag, hver natt, hver favn, hvert savn. Feilene vi gjør er like store som andres feil, kanskje større, for vi snubler uvitende inn i en verden vi ikke vil kjennes ved. Vår miljøskadede egenvilje er å dyrke langsomt, leve langsomt, bygge grundig, også der vi akselererer     i desperasjonens handlinger.

Gjør vi feil, sårer noen, skader noen, løper vi til lønnkammeret og angrer. Vi iler til og ber om forlatelse, ofte litt for raskt. Slik gjør vi oss selv til latter. Våre sanser er várstemte som en fin gammel Davidov cello. Vi er strengene på den instrumentkroppen, når mennesker blir utstøtte og tråkka på, fordi vi kjenner vibrasjonene i hjertets klangkasse.

Vi er ikke like finstemte til å oppfatte de privilegertes menneskelighet. Kroppen ser det, vi har øyne i nakken, vi er hudens tusenblikk. Vi vet ikke hvordan vi skal kunne leve med det vi ser. Noen ganger tar vi bladet fra munnen, hever røsten og skaper storm

TIMEDIKT /16

Det er en stor lettelse å miste seg selv, vi har ingenting å tape, frykt ikke.

Smertene tar ikke slutt, lidelsen er fortsatt en underlig skikkelse.

TIL RENEGAT RENARD

Jeg er et elendig menneske, et elendig menneske er jeg.

Du har ventet på denne setningen lik en bie som venter på en annen bies humming etter villhonning.

Veien har vært lang, beina verker. Jeg er forfrosset på hender og føtter. Issnoen setter sine hvite nåler i hver hudpore. Lyset jeg bærer ligger langflat over veken.

Jeg vet at du er der, at du venter på mitt fall, inn i nuet.

METANOIA, farmor

Jeg ligger på sengen og skal sove. Vi skriver juli måned. Jeg er fem år. Trærne pipler frem seig bladsvette og lusene er i ferd med å ete seg til døde. Hos naboen er det fest på terrassen. Mine foreldre vil ikke utlevere seg til slike eskapader. Det er ro i vårt hus. Jeg går til sengs med svevende skritt, vektløst, på vei til en annen verden, men det vet jeg ennå ikke. Under puta legger jeg en blyantstump og en oransje notisbok som farmor har gitt meg tidligere på dagen. «Denne kan du skrive i», sa ho, enda jeg ikke kunne skrive. Ho fortalte at notisboka var gammal og ble brukt den gangen ho var ung og solgte grønnsaker og fisk på torget. For å kunne brødfø ungene, la ho stolt til. De første tre sidene var fulle av tall og summeringer, skrevet med en grov blyantstrek, nærmest utvisket. Vi siterer fra vår første bok.

I senga. Det Svever. Kiler i mellomgulvet. Før jeg vet ordet av det har jeg snudd meg over på maven og tatt frem notisboka. Hånden skriver tegn med blyanten. Dette varer bare noen minutter. Flere sider med tegn, bølgende streker, sirkler, tankestreker, bokstavlignende kruseduller. Da jeg snur meg over på ryggen igjen, etter å ha lagt notisboken tilbake under puta, utmattet, ser jeg med ett meg selv fra et hjørne i rommet. Nå sitrer det i hele i kroppen, som jeg ser ovenfra. «Jeg» eller Blikket beveger seg rundt i rommet, under taket, høypustet forundring; etterhvert skrider Vi ut av huset, ser åsen der vi bor og husene og skjærgården og Norge og meg selv på et gutterom bak koboltblå gardiner, lik en forsvinnende hvit prikk, klar til å gli inn i søvnens makrellblanke våkenhet.

CELLEFRIGJØRING

Mens frostskadene gløder i huden og feberen stiger, kjenner jeg at jeg er rede til å sette alt på spill. Livsdyktig eller livsuduelig? Slike dualismer monner ikke. En tredje form som forvandler seg til en fjerde dimensjon, en respekt for medmennesker og medfiender som sier: «Vi er i samme romskip».

Tro meg, vi er på vei vekk fra jorden. Havet er i åndenød, dyrene flykter inn i menneskets utryddelsesfeller, planteriket blir tilbudt anarki, fuglene stuper mot jorden i store flokker, trykket øker på i jordens flytende indre.

https://www.ecowatch.com/migratory-birds-dying-2647679742.html?fbclid=IwAR2iKrVtA-xoYHqGQWmlJDUEnO1XLLNz8LJtXKHBYAvovKFGMuObL1tOvM4

VI utholdt dette med en tålmodighet større enn meg selv, større enn den syke kroppen vår, større enn smertene dine, inntil det ble nok!

FLERR AV

Jeg dømmer ingen, men i denne boken skal forhenget flenges til side og løgnene kvestes. Bokstavrekkene skal grave seg inn i tidens møkkadynge lik en svær og feit mark (lyset følger på[21].) Språkets syrenivå vil i passasjer kreve litterære oksygenmasker, i andre passasjer kraftige dykkerklokker, utrustet med tusen lyskastere.

Dikteren må skrive som om hver handlingskarakter kjemper for ikke å ende opp som en litterær karakter.

Det haster. De fordømte haler innpå!

Vi skal vise frem det gamle menneskets siste krampetrekning. Det er: Enkeltmennesket som stiller seg over sine svik og overtredelser med selvoppfyllende profetier: «Jeg trenger alt jeg kan raske til meg av mennesker og ting, jeg bare er sånn, det ble sånn, jeg har ingen å be om tilgivelse, ingen forsoning er nødvendig».  Dette gamle mennesket, som dør inn i Antroposen, er i sine hjerter så plaget av svik at gjensidighet ikke lenger finnes. Tilgivelse og forsoning blir mentale abstraksjoner. Friheten til å elske blir behovsoppfyllelse. Abstrahert frihet er et kroppsmentalt fengsel, menneske by proxy, mennesket som instinktenes robot.

Bli som barn igjen, hvisker vi til dette utlevde mennesket.

BEGYNNELSEN, viografisk

Mens andre barn veiva rundt, beveget jeg meg i en annen formasjon. Kroppene min absorberte hvert minste tegn til glede, åpenhet, skitne knep, urett. Deretter så jeg det hele med bildene i hjernen; bildene ble selv seende, langsomt, ytterst langsomt, og de formga kroppen som dannet miljøformasjonene. Dager og uker senere kom situasjoner og hendelser til hukommelsen som sprell levende minner og bilder. Noen bilder tok det 50 år å fremkalle, andre bilder tok bilde av meg og integrerte skikkelsen i det store bildet, i kroppenes felles form. Tapt til fellesskapet! Vunnet!

At jeg både mislykkes og lykkes er hevet over tvil, i stor skala, men jeg er en god lærer som alltid lærer av mine elever.

ÆREFRYKT

Mine første omgivelser var engstelige og undrende, fremmede i min fremmedhet.

Jeg er ren frykt; det er mitt eneste mot.

Trygghet er det minste jeg har, tryggheten er større enn den jeg blir.

UR-BLIKKET, varsling

Det instinktive ur-blikket fra menneske til menneske er ikke ulikt blikket fra menneske mot dyr, mot jakttrofé og fiende. I den blikk-akten har naturomgivelsene og medmenneskene blitt objekter for utbytting. Ur-blikkets instinkt kommer forut for enhver vurdering og overveielse. Det er det dualistiske enten-eller, deg eller meg, dem eller oss. Medfølelsen stilles i bero og aktiveres helst når sjetongene skal stables.

DEN DØMMENDE BLIKKFORMEN

En lege kan ubevisst henfalle til den dømmende blikkformen (når pasienten forteller sin sykehistorie) ved å henge seg opp i uvesentlige detaljer. Munnen hos denne legen blir halvåpen, neseborene utvider seg som om trofeet hadde gitt ham ferten av blod. Ur-blikket sier: «Bli ferdig, jeg har gjort mine vurderinger, du oppholder deg ikke i mitt blikk som medmenneske, men som tegn, symptomer, tendenser.» Den ene mot den andre.

DETALJENES FORDOMMER

Blikkeren, som er betegnelsen unge folk i dag gir ur-blikket, koder mennesket ut av sin naturlige og selvforståtte sammenheng, som en uvesentlig detalj i den som stirrer den andre ned. Ur-blikket fester seg ved detaljen som var det helheten (en skeiv nese, en skakk rygg), identifiserer seg med detaljen (f.eks. hudfarge) og begår vold; mental, fysisk og strukturell vold; mot fellesskapet i enkeltmennesket.

BLIKKETS OPPDRAGELSE

Å stjele detaljen ut av sin sammenheng er grunnleggende sett en tankefeil som oppstår før tanken, dvs. i hjernens synssenter og dens instinktive forbindelser. I så fall handler blikk-kultur om å la de første fordommenes blindhet vike og se bedre etter.

Mine foreldre lærte oss «å bevege seg med blikket», dvs. ikke stanse opp eller stanse ved detaljen, feilreaksjonen, men bevege seg rolig videre med Den Andre, for å la detaljene hvile og enheten mellom mennesker få være fri fra stedegne markeringer og påståelig stillstand.

Sivilisasjon er når mor og far og flokken lærer barnet å se fra hjertet, forbigående bemerke deres dårlige ansiktsuttrykk og gi barna sjansen til å leve i fri bevegelse, også i øynene.

KORT ESSAY OM SYNSMÅTER, meander

La oss tyde vinden og gjøre leseren kjent med varslerens ansikt.

Dyrkelse av bestemte synsmåter skaper synsmoter, som så konsoliderer seg til synsvaner på en sirkulær skala mellom etisk og estetisk. Spectaculum.

Synsmotene bunner ofte i en skjelnen mellom aktverdig og forkastelig (estetikk), mellom gyldig og ugyldig (etikk), men også mellom godt og ondt (moral). Helt siden Mesterens dager har vår kulturkrets kjent uttrykket om det friske og det syke øyet, om øyets lys og øyets mørke. Hegel[22] er opphavet til forestillingen om at det øyet som ser det onde utenfor seg selv, er det onde øyet. Det er kanskje en smart formulering, men skiller den mellom hva instinktene «snapper opp» og hva hjertet ser? For å identifisere ondskap utpeker helligskriftene handlingen som forårsaker ondskapen.

”Det onde har flere fjes. Ett av dem er mitt”, har teologen Kjetil Hafstad skrevet. Han løfter dermed både fenomenet og ansvaret til et annet nivå enn betrakterens, til sansenes fellesskap, som i denne sammenheng kunne kalles ansiktet, an-sich, for å anknytte til betydningen av begrepet ”ansikt” som både konnoterer ”sikt” og ”an-svar”, slik Asbjørn Aarnes har påpekt, inspirert av Emanuel Levinas.

I ”an-svar” finner vi også språkets dimensjon, og like bak der igjen det mennesker i tusenvis av år har delt opp i tre sjelskategorier ”tanke”, ”følelse” og ”instinkt”, eller det vi her kunne kalle til-svars-dimensjonen.

ANSIKTETS MAKT OG AVMAKT

Ansiktets morfologi er også et språklig register, hellig an sich. Varsleren lærer seg instinktivt å sense forbindelsene mellom ansiktets uttrykk og personens handlinger. Slik er varslerens ansikt en membran som reagerer raskt og ubevisst til ansiktenes dypereliggende vevserfaringer.

Følsomheten og (etter)tanken kommer som livsnødvendig fullførelse av varslerens instinkter, fordi ansiktets utsondringer hos maktmennesket er kontrollerte og begrensede i sine uttrykk. Varsleren må rekke å se før maktens ansikt tar kontroll over muskulaturen. Deretter må hen rekke å forstå og kjenne med, slik at erfaringen kan ta bolig i språkets vevsstruktur og diktekunst.

INSTINKTENES ØRN, an sich

I det nye årtusenet bærer folks ansikter tegnet «Se meg!». I et mindre rikt Norge, uten alle selvspeilingsmedia, var folk mer ulike og sjenerte. Speilingsmedia har frembragt det profesjonelle mennesket, den sosiale aktøren. Å bøye hodet til hilsen i ærebødighet var et vanlig syn for bare noen tiår siden. Noen kom sidelengs av bare sjenanse, et nesten utdødd ord. I dag ser folk deg oftere rett i blikket og hevder sitt eget blikk. Ser folk da noe mer enn sine egne instinkter?

Øyet er instinktenes ørn, mens synet er guddommelig i sitt potensiale for å se, ikke dømme. Øyets lys, heter det i en gammel bok. Åndedrettet får blikket til å lyse.

RETT, påminnelse

I vår rettstradisjon dømmer vi et menneske for hva det gjør, ikke for hva det er.

ANSIKTETS TRE DIMENSJONER

Ansiktet er mer enn noe annet ved det ytre mennesket tegnet for fellesskap. Fra spedbarns alder lærer vi oss å tolke ansiktets betydningsnivåer med følelser, tanker og fornemmelser.

Ansiktets tre dimensjoner – hørsel, syn og hud – uttrykker en lengsel etter et dypere fellesskap, slik den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer beskriver fellesskapets rytme.  Det er: ulikeartet gjensidighet i sirkeldansen gjennom aleneværen og fellesværen.

Treenigheten mellom hørsel, syn og hud er fellesskapets vugge; balansen mellom disse tre sansene blir en alvorslek som foreldre lærer på nytt av sine barn. Den fjerde dimensjonen er innen rekkevidde.

Først som foreldre får vi lære hva vi ble som barn.

Ansiktet er for komplekst til at det kan fordømme medmennesket, fordi det bærer og ser seg selv i fellesskapet. Fordømmelsene kommer fra hjertets bakgård og er ansiktsløs. Selv speilforelskede må justere selvinntrykkene med blikket fra de andre. Onde blikk kan lære oss noe om oss selv. Ved enhver rykning, grimase, fordreining i ansiktet vil de andre rundt oss ane uråd og miste tillit, selv om det ikke er grunn til det, og selv om vi ikke merker det.

DET SYKE ANSIKTET, varslerens syn

Så lenge vi er sett av hverandre er vi medmennesker.

Når vi ikke ser oss selv i andre menneskers ansikter, er vi i faresonen. Alvorlig syke mennesker får erfare hvordan tilliten raser (sammen) i rommet hver gang vi må senke blikket eller heve blikket – flakkende, spørrende – for å hente inn krefter, trekke pusten, i det vi møysommelig prøver å uttrykke oss selv, for den instinktive kontrakten mellom mennesker krever løpende, flytende blikk-kontakt. Følelsene har sin varme-kulde-termostat, tankene sitt diamantsliperi.

ANSIKT OG HENDER, spedbarnet

De første ansiktene et spedbarns ser – lysende skyggekontur av et helt liv.

Når lysflommen treffer spedbarnets ansikt blir hender og armer født på ny, i veivende bevegelser, famlende mot verden, mot brystvorten, mot fars øre.

Spedbarnet er fremmed for verden, og møter en fremmed verden.

Far og mor, søster og bror, er først   fremmede.

Kroppene våre blir omvendt i møte med fødsel og oksygen, så omsnudd fra krabbing til svaing og vakling, fra ansiktets underordning til ansiktets gryende likestilling. Det er gjennom denne oppreisningens reise / og de første ansiktene / at vi senere i livet skal lengte etter en større omvendelse.

I fødselen har vi med oss en altomfattende skisse som kunne kalles Gud og gener, en Du-og-jeg-form som livet kan lære oss å elske, rytmisk. Men først og sist, både ved fødsel og død, skal vi erfare å være fremmed blant fremmede, elsket av ett menneske gjennom alle mennesker, Kristus. Gud er vårt medfødte Du. Ånden er vårt dypeste vi.

Vårt første indre rom inneholder vårt første menneskebilde, usett, sammenkrøket i fostervannet, presset ut i livets bue.

Ansiktet er døren inn til det hellige rommet mellom deg og din neste. Alle menneskerom er ansikter. Alle dører vender innover. Skal du ut i livet, går den hellige veien gjennom din nestes ansikt.

Hvem er det som ser?       

                                                                                                        

                                                                       Ansiktet er bortvendt.

                                                                       En blekhet i rommet.

                                                                       Han enser meg ikke.

                                                                       Krøker seg litt og søker innover.

                                                                       Den lille kroppen siger.

                                                                       Oppmerksomheten øker.

                                                                       Jeg rydder ferdig.

                                                                       Bøyer meg, løfter ham opp.

                                                                       Hodet hans mot mitt venstre øre.

                                                                       Kompakt tyngde, stille trykk.

                                             Slik avokadostenen slipper det modne      kjøttet.

                                             Ansiktet flammer og øynene er blanke.

                                                        Den lille kroppen spenner seg i bue.

                                                                       Jeg skreller av bleien og vasker.

                                                       Øynene hans følger hver minste bevegelse.

                                                                       Ikke blikket til en 1-åring, dette.

                                                                       Et menneskeblikk, i Guds bilde?

FLYKTNINGENS ANSIKT ER ET KJÆRLIG SPØRSMÅL

Hva er tyngden av de ansiktsløse politikernes flyktningpolitikk? Et jesusbarn   trøkka ned i krybben, gisper etter luft! Et jesus-barn med blåsjatteringer i ansiktet, brukne ribbein og pipende pust, undertrykket i dyrenes matfat, som fanget under frosthvite lysekroner med dryppende svart stearin.

Frykten i flyktningens blikk skjuler en hardt prøvet vennlighet.

Smertene i flyktningens kropp er sterke nok til å åpne hjertet ditt.

Flyktningens ansikt er et kjærlig spørsmål til vennlige hender.

Mennesker skadet av rikdom skutter seg, grøsser, vender ryggen til smertens styrke og svakhetens lindring.

Mennesker skadet av rikdom mister ansikt, mister Gud, mister seg selv.

Mennesker skadet av rikdom frosser det makabre skillet mellom det rike nord og det kjempende syd: Et dødt ansikt hvitt av kulde.

«Ditt ansikt klager i meg», skrev Gunvor Hofmo.

/// Ansiktet er et dikt. Hender og følelser en novelle. Det utadvendte og vandrende blikket er prosa. Det selvransakende blikket er sakpoesi. Romanen er blikkets bevegelser, mens dramatikken er hele kroppen.

SANSENES ENSEMBLE

Sansene er det utøvende  ensemblet i fellesskapets kunst. Lyttingen er oversetter og holder fellesskapet sammen. Ansiktet balanserer erfaringene. Øynene ser det de vil, og litt til. Munnen hinter, inviterer og  avlyser. Med neseryggens oppstoppertendenser flagger vi sosiale utmarsjer, og med pannen senker vi oss inn i fellesskapet igjen. Luktesansen er sensor for lykke og ulykke. Hudens følsomhet arbeider med integrering, og bønnen puster i alle hudporer. Hver lille søkk er mottakelig for blikk. Blikket berører deg, lik et bilde, utmerker deg, som Guds bilde.

I ditt ansikt

Mitt kyss gir ditt ansikt farge

Ditt kyss gir mitt ansikt fylde

Elskende ser gjennom hverandres øyne

Elskende hører gjennom hverandres hørsel

Vi pulserer gjennom hverandres pust

Hjerte til hjerte

Skritt for skritt

Blikk til blikk

Smelter –

Ansikt til ansikt

Varsleren må hver dag vite at det han ser alene hos dem som agerer i dølgsmål, det må prøves av de mange, blant folk, i bevegelse.

FØRSTE SYN

Hva er det jeg ser? Hva er denne skyen av vekslende lys og mørke som ruller frem bak min panne? Duften er mild, av menneske, av melk? En ung pike, et barn? Hud så poreåpen at den anger av nyregnet blomstereng. Et ansikt som er over meg, som lyser over meg. Munnen skjelver, så vidt synlig, øynene omfavner meg. Mor? Jeg ser gjennom ansiktets vi! Vi, jeg? Spebarnet, meg. Meg ser gjennom ansiktet. En ung pike, rødmende bevegelser, gnistrende redde og milde øyne. Meg ser spedbarnet, nyfødt mor.

Et forstyrrende ansikt, grovere, mer hjelpeløst, sneier innom synet mitt, ser far? Men først mor. I begynnelsen var mor innenfra. Forbarmelsen, begynnelsen. I det ene øyeblikk ømmer hun meg med blikket, i det neste isnende kulde, angst, spørsmål så store at hun raskt fører meg til brystet, ut av blikk-sonen. Jeg blir flyktet. Suger til meg varme, angst, glede, kulde, et helt liv i den morsmelken, fra begynnelsen, i henne, over til meg. Ansvaret er i min kropp, det er jeg som suger henne, over til meg. Hun nærer meg med hele sitt vev. Ingen av oss vet hvordan dette skal ende, men vi kjenner at vi er i hverandres uendelighet.

Senere far, utenfra, alle fjesene i ham, helt tilbake til 12-årsalderen (der jeg mange år senere møter ham i en drøm, kretsende over den unge gutten, på fuglevinger jeg ikke har sett maken til, sølvgrå, ørnefjær, farsvalget? men fødselen så jeg ikke, ikke barneårene, dem er som slettet, i sletten, i oss. Jeg så deg og valgte deg, pappa. Du er mitt valg og fritatt.)

Løfte sitt åsyn på deg.

FRITT FALL I LYSEBLÅTT OG HVITT / 1.epilogg.

Hva rommet. Mamma hva. Hva teppet mitt. Halvannen ganger halvannen meter. Lyseblått og hvite dyrefigurer. Hva mamma. Hva gjør rommet. Hører du, mamma. Sitter du, mamma. Går du på kjøkkenet for å gi meg rommet, mamma, alene? «Hysj». Ryggen min ser deg, mamma. Du rømmer rommet. Oppvasklydene har lettelsens smil. Du blir en annen når du lar meg være alene, innrøm det. Gruer meg til du kommer inn i stuen igjen. Gleder meg. Savner deg. Savner å bli kvitt deg. Savner å ha en mor. Savner å kjenne et menneske. Lengter etter mennesker. Bryter loven. Forlater det lyseblå teppefengselet, halvannen ganger halvannen meter.  «Aldri trappen», sier du og peker på de glattlakkerte furutrinnene der frihetens forpost ligger som et lakkblankt repos. «Vi burde kunne låse døren til gangen», sier du til menneskehannen som kommer oppvridd hjem hver ettermiddag i det vinterlige halvmørket. Værstebussen tar timen, skal vi få vite. Hannen skjenker meg et kyss på hodet. Løfter kroppen min høyt. Rommet krenger. Vi ler i deg. Så dumper menneskehannen meg på mitt teppefengsel. «Hysj, pappa skal sove». Jeg kribler etter menneskekontakt. Det klør og svir, smerter og glir. Dag etter dag. Livet er kjedelig. Dagen er bak glass, natten en stall. Skal vi leve et sånt liv? Skal vi begynne livet med å miste alt? I halvannet år buret inne. Usynlige murer. Du vender omsider tilbake fra kjøkkenet og overtar rommet, synker ned på sofaen, synker ned i kjærligheten min som et blysøkke til en hvitting. Nå er det oss. Nå er det ikke oss. Nå er det hvile. Nå er det ikke hvile. Du løfter oss opp og setter oss ned. Vi maser. Du maser ikke. Du får medfølelse. Vi gråter deg til medfølelse. Du løfter guttekroppen. Å mammadufter. Skuldervarme. Bløteste halsvegg. Du vugger av gårde, vi nynner. Vi tindrer av lykke. Så blir du lei. Du har fått ditt. Du løfter oss tilbake på det lyseblå teppet der livet forvitrer fra morgen til kveld, fra morgen til kveld. Vi ser hvordan kroppen din verker, du lærer oss røntgensynet. Vi bekymrer oss for deg. Vi vil trøste deg. Morgenenes lys på teppet mitt. Nytt håp. Morgenhåpet. Ingen leker med oss hver dag. Fattigdommen leker med altfor få leker, gamle greier. Halvannen ganger halvannen meter og tre leker. En plastbil, blassrød Opel, stygt brukt. En svær bamse som elsker meg i mitt eget bamseblikk. En gakk-gakk som hyler etter vann og hav og balje. Du dreper meg fra morgen til kveld, uhyre langsomt. Du skulle ikke hatt barn. Du elsker meg for å elske deg selv. Du skulle hatt deg selv. Du er et godt menneske. Du er redd, nervøs, sky, rådløs, umoden, uinteressert, usikker. Du er en kvinne av få ord, men ordene jager hverandre og blir mange. Du sitter i dine egne tanker som er et møblement du ønsker deg til jul og påske hele året. Nå får du lyst på meg igjen. Suser opp fra teppet, inn i favnen, sju og et halvt minutt himmel. Deilige mamman min. Hvem mamma. HVEM. Vi ser dagene forsvinne i vinduet der husene bygger i hvitt til langt opp på veggen. Du øver deg på å holde ut dagene med et barn du ikke ønsket. Du, ufrivillige fangevokter. Vi, babyteppefengselsfugl. Vingeklippa. Krabber vi ut over teppets grenser, ut på gulvet, vanker det piggtrådstemme, klyp i øret, gråt og gommens gnidsel. Kjever, vi får det i kjevene etter ett år. Vi er låst i kjevene, spørrende i smilet, redd, nervøs, smilende deprimert, rådløs, umoden, uinteressert, usikker. Foreldrearven knuses i hodet vårt som et vindusglass før fylte to år. Høl. Livet singler, blodet flyter. Glassblod. Vi får ikke gå ut og leke. Ute er farlig, redd, usikker, nervøs, famlende. Leke er et stengt rom. Du er bevegelseshemmet. Jeg halter til din pris og ære. Du er det intelligente blikket. Jeg speiler jeg. Du har alle kortene på hånden. Vi er din far og mor, søster og bror. The child is father of the man. Vi bryter oss daglig ut av fengselet og blir blikket tilbake igjen. Et fast grep som klyper litt ekstra i den blubbete overarmen våres er en seier. Menneskekontakt. Vi bæsjer til oss mer oppmerksomhet, med innlevende stønn. Vi mottar indre skrik, perfekt hysjet ned. Vi gjør opprør. Vi er for unge til å passe på voksne. Lager slemme ansikter, sinte blikk, får straff. Klyp i øret. Mor er ei bikkje. Mor er ei halvdød bikkje. Mor er syk i bein og armer, slike døtre det vil ikke Norge ha. Hun sitter ildstille i tankenes salong og veit ikke sin arme råd. Du har ikke råd til å vite, mor. Du har ikke råd til å gå ut til de andre mødrene. De gamle klea dine er det nærmeste du kommer nakenhet. Haltepinkdame. Ansiktet ditt er kveldssol en morgen i mai. «Gutten kan stikke av», sier du og tjorer meg fast til klesstativet. Luft! Sol! Tre meter fengsel! Vinduet i annen etasje går opp hvert sjuende minutt. Vi lærer vindusklokka. Du er livredd. «Kan han falle ut?» Du vil det gode. En ørn kan ta meg med på luftetur. En stygg mann. Ulv, vi lærer tidlig å speide etter ulv, ørn og bjørn. Vi lengtet etter ørnen. Roper på ørnen. Bikkja til naboen har fire meter fengsel og løpestreng. Stasjonært klesstativ. Vinden river i håret. De hvite bomullslakenene blåser oss i trynet. Der er jenta! Mora til jenta og jenta. Hei og hå, du, det er oss. Hei, du, du er deg du, her du, der du. Joa. Mor kreker seg ned trappa, unnskylder kjøkken-forkledet og smiler sitt beste smil på en skala fra 1 til 2. For en mor. Vi blir kry, og jenta får smilet vårt. Ho gjemmer seg i skjørtet til ho mora som skifter fra sol til mørk sky på sekundet, gett. «Du kan ikke ha gutten bundet. Han går da ingen vei». Ikke det? Fluktplanen har vært klar lenge. Ho jenta og vi skal flykte sammen, første blikk sa det.  En skal ikke råtne i et rent og ryddig fengsel, om aldri så lyseblått. Vi er meget bestemt. Flukt er eneste mulighet. Ho mora og jenta redda i alle fall sommeren. På høsten kom den nyfødte søstra og brøt opp rommet, en medsammensvoren. Da ble det enda mindre tid til vårs. Tantene tøt ut og inn av rommet. Vi ble frakta hit og dit. Tantefengselene var mye morsommere, voksne damer, full oppmerksomhet. «Han får ikke leke ute», sa moderhunden til søsterhundene, men den ene søsterhunden dreit i det og slapp guttekroppen ut i bakgården. Synlig fengsel, gjerde, port, rene friheten! 50×25 meter! Vi kom oss inn i vedskjulet og fiksa en lekker liten stabelvelt med døden til følge, nesten, fortsatte til redskapsskjulet der vi hamret løs på et merkelig bord. Det hadde gjenger av tre og tvinger av stål og ting og tang og sag. Vi prøvde å sage i bordet, men da kom søstertanta styrtende og kløp oss i kinnet. Der også nå. «Hvordan kom du deg inn her, døra var jo låst?». Å, vi går gjennom stengte dører, det hadde a ikke skjønt. Vi er mestere på å gjøre oss usynlige for verden. «Du får være ute litt til mens jeg steller i stand formiddagsmat», sa den tantesøstra og forsvant. Da fant vi jaggu koksbingen. Å gi en liten kropp full frihet etter full fengsling i to år – to hundeår er 21 menneskeår – ikke rart at vi tok fyr. «Nei og nei og nei» hører vi tantebikkja rope så vakkert da hun finner oss glinsende og nedsota i koksbingen. Med lys i øya og en rakett i ræva fôr vi mellom beina på den snille bikkjetanta mens latterfryden steg opp som hikst fra magan. At det kunne være så morsomt å leve, det visste vi ikke. Vi rulla oss i det våte gresset og var så lykkelige at tanta måtte knise ho også. Vi fikk ikke si noe om alt sammen og måtte stå til rette i balja av sink og bli skurt ren, grønnsåpe lukter ikke godt på mennesker. Vi lukta som et gølv fredas eftan. Det var da vi pent måtte hjem neste dag at vi spurte om å få bo der. En bedre mor, rett og slett. Bedre trent. Sunnere kropp. Ingen kjente sykdommer. Hyggelig hele dan og litt sinna, bra. Hannemannen i huset var også bedre stilt og kom klukkende hjem med værsteferja og kyssa alle og tulla og lo med hvit snipp og slips. Vi ble ikke lettere å ha med å gjøra etter sånne utflukter, men hva skulle en barnekropp ta sæ te? Passe på morra si. Vi var forresten ikke så lykkelige hos den tanta heller, for vi visste nok at da fikk vi ikke passa på mora vår, enda ho ville være alene med ho andre søstra. Vi passa mor dag og natt, og ho passa sjela på oss alle. Det står i stjerna. En dag klarte vi omsider å rømme fra det lyseblå fengselet på det glattlakkerte furugulvet. «Sitter ´n der hele dan» spurte naboen som hadde knakka på døra for å få seg en sup kaffe og litt fri fra konebikkja si. Hannemannen i huset så litt oppgitt på mora vår. Da skjønte hele kroppen at ingenting var som det skulle være bak fire vegger i annen etasje like ved den ælva året rundt. Vi snek oss mot stuedøra som nå stod på gløtt etter at onkelmannen hadde trådt over terskelen til kjøkkenet. Å trappetindefryd. Snakk om utsikt. Jækla smal i de innerste trinnene. De ytterste trinnene var for svære. Åssen sku en ta seg ned frihetens trapp? Baklengs ja. Selvsagt. Vi snudde krabbekroppen rundt og prøvde å holde oss fast i det glatte gulvet med flate lubne hender og rekkverket var utenfor rekkevidde. Vi satte venstre bein bakut for å treffe trappetrinnet, men nei. Hulter til bulter. Pang og bang og knekk var vi hodestups nede. Vi var visst borte også. Tanta i første kom styrtende til og ropte sint mot annenetasjen «Er det ingen som passer på han her!» mens ho huka seg ned og sa noe sånt som «er du der, er du våken, har du brukket noe, han åpner øya, han smiler». Vi var ikke noe av det der, men vi var borte hjemme. På et skjørt sted, et fluktsted så stille som himmelen. Vi så mannehannen og hoa og onkeldyret komme løpende ned trappa, og vi ble løfta opp og fikk kyss og klapp og klem, boller og brus, men ikke lege. Vi var ikke brukket i to og trengte ikke lege. Vi var brukket i to foreldre og fikk ikke lege, for dyrt. Etter frihetens fall fra frihetens forpost, bang bang bang, like uttafor døra til det lyseblå fengselet, halvannen ganger halvannen meter, ble vi aldri mer den samme.

Charlotte Russe[23]       koster 15 kr.                     

Citronfromasj                                                  Legg gelatin i kalt vann 1/2 time

3-2 egg                                                pisk eggeplommene med litt farin

225 – 1 1/2 dl farin                                         resten av farin piskes med fløte

1 – revet skall av 1/2 citron                              eggehvittene piskes gelantinen smeltes i

1 – saften av en – » – citron                               litt vann på svak varme, pisk alt sammen

5 1/2 – 4 pl gelantin                      ha i citron saft og skall, hell dette i formen

1 1/2 ( 1 sps kokende vann)                              som er kledd med rulladen

4 1/2 – 3 dl kremfløte

NORGE I NULL, turnaround

Å være velstående betyr i varslerens sammenheng å ha en ugjennomtrengelig patina, et hardt blankt skall som skaller ned mennesker med svakhetens eim. Skaller ned med blikk, frivillige og ufrivillige. Det sosiale livets varslere beveger seg med smertens tegn, som er varselets hudlige følsomhet, i ansiktet, rundt munnen, i og rundt øynene[vi].

5-ÅRINGENS SANG, viografi

Som femåring lærte vi salmen ”Alltid freidig hvor du går/ dø om så det gjelder” av moren vår, som ikke tålte løgn. Farsarvens verselinjer var ”Opp alle jordens bundne trelle, opp I som sulten knuget har”. Far elsket å snakke sant og ble lenge hatet, men til slutt elsket for det. Som barn visste vi derfor at det var mulig å ofre seg for sannheten, og at urett også kunne bekjempes med språkhandlinger. Vi lærte hardt at den som påviser urett med språk og tydelig tale straks blir anklaget for å klage og sutre, av dem som har urett, og som eier urettens lemfeldige definisjonsmakt. Vi lærte ikke å gi blanke.

Vi erfarte at det er mulig å snakke sant uten å få rett, og at det er mulig å få rett uten å snakke sant.

Sannheten skulle snart viste seg å være stykkevis og delt.

KONKYLIE

Hvis ikke du og jeg tar denne minste sannheten på dypeste alvor, sannheten om det sosiale livets hendelser, og byr hverandre ørene, og lytter til sansene, mister vi forbindelsen til den store sannheten om mennesket, miljøet og universet, den som fortidskunnskapen og de store fortellingene lærer oss[24].

Ingen sannhet uten kjærlighetens paradokser.

VÅR NESTE, læremester

Setningen er en modenhetstest. Fordypende respekt åpner for å se vår neste som læremester – en som der og da kjenner sannheten – og nettopp i det øyeblikket vet noe du og jeg må lære eller avlære. Vi bøyer oss for hverandres erkjennelsesbehov.

Å utsette intellektets automatiske vurderinger i tid; sekund for sekund, ord for ord, gir rom for mental og åndelig miljøkunst, større indre bevegelighet, like fritt som svinsende vannskyll over runde og kantete steiner. Noen vil bare se bevegelsen, noen bare elementet, noen bare gjennomskinneligheten, men Du vil se det hele.

ETTERLATT I SANNHET, varsel

Varslerne blir etterlatt i sannhetens , mens løgnerne flykter gjennom et begjært da.

Varslerne er dem som blir etterlatt med sannhetens lyssmerte.

Løgneren er den som haster videre i sin gråbleke lidelse, sliten av jaget etter ære og tomme manifestasjoner, blytung av billig sminke.

Å beskrive faktiske hendelser så korrekt som mulig, også de mentale og taktile, er varslerens fremste egenskap, mens å ljuge er å tåkelegge og omskrive virkeligheten slik den ble «følt», «opplevde» og brukt. Bruksforhold er løgnens fast food.

Bare den som lytter med tålmodighet kan fortelle sannheten. Lyttekunsten oppstår i barndommen, i ad-lydelsen og frigjøringen.

Barn oppdrar foreldre til å være sanne mennesker. Gode foreldre oppdrar deretter barna til å snakke sant. Barna gir tusenfold tilbake gjennom sine fortellinger.

PRIVATISERT SVIK, ur-formene

Så snart vi begår urett – mentalt, språklig, fysisk – vrenger vi våre tåpeligheters gustne skinn slik at hammen skal ligne tilliten og godheten. Vi bedrar oss selv med den andres tillit. Vi lar da godhetens kilde forsyne oss med et mentalt blendverk og blir utilgjengelige for omgivelsenes kommunikasjon, kritikk og reaksjoner. Godhetens kilde blir privatisert, tappet til egen fordel, kanskje ved å skade eller forløye andre menneskers synsvarhet. Kysset blir en eltekrok, blikket en lommelykt og omfavnelsene ulike former for netting og piggtråd.

Ur-formen for svik i den vestlige kulturkretsen er myten om Ødipus, guttungen som ble konge, og kongen som ble mors elsker gjennom løgner og forvekslinger. En far her og en far der; der og her. Ødipus hadde tre muligheter, men så bare to av dem – å hevne seg på en tilfeldig stand-in for sin grufulle skjebne. Denne mentale vikaren var hens ikke-selv, hens falske selv. Hos Sofokles velger hen å stikke ut øynene på seg selv. Dermed fratok hen seg også muligheten til å bli sett og få høne, for den som vil se seg selv, må bli sett av andre i sitt eget blikk. Allerede da lukket myten seg om sitt offer, lik en overspent krokodillekjeft, en mor.

Det er svikets voldelige logikk, at den mytomane blir selve  myten (identifikasjonens forbannelse) og dør mentalt i en forskjellsløs forskjell.

Judas som svek sin Herre og Mester for tretti sølvpenger representerer svikets variant av spekulasjon og selv-forførelse. Judas tok sitt eget liv, ifølge Lukas. Hvor mange selvmord skyldes skyldens kongelige skyldfølelser, moderlig fortrengt?

VIA NEGATIVA

Varsleren vil det gode, i kraft av via negativa, som en tornefull vei til frigjøring. Ikke dermed sagt at middelklassemennesket gjør det gode når det vil det, eller ikke gjør det onde når det ikke vil det. Der mennesker lukker seg om seg selv og ikke tar kritikk, forsvinner frigjøringens mulighet som dugg for sola.

I min tid ble denne perfekte lukketheten et uuttalt menneskeideal, en allment anerkjent væremåte, kalt individualisme, noen ganger narsissisme, i ekstreme tilfeller psykopati.

Lukketheten er vanskelig å avsløre fordi den fremstiller seg som det motsatte, åpenhet.

DET ER MIN SKYLD – «jeg også»

Ærede drosjesjåfører og bartendere! Jeg lytter til dere, ordholdte og tutende sannhetsvitner. I disse tider bekjenner dere noe jeg ikke har hørt før, i min levetid: «Nå for tiden er alle svindlere. Jeg også!». Som barpassasjer merker jeg meg den tidsriktige tilføyelsen «Jeg også!». Sånn tar moderne mennesker forbehold mot å fremstå som selvgode og perfekte, alt mens vi fortsetter å svindle med desto bedre «samvittighet» bak et slitt skinn av sosial perfeksjon. «Jeg også» er en avmaktens under-skrift fordi ordene signaliserer tilståelse, men uttrykker tilsløring. Trump – en av historiens verste løgnere – var deg og meg.[25]

MONOLYSE, hummeren

Maktmennesker av alle størrelser og beskaffenheter hevner seg på medmennesker fordi de selv ikke hæler å bære den uavklarte indre ubalansen og smerten, jfr. Ødipus, som ikke visste at han visste. 

Sokrates visste at han ingenting visste og dermed hadde kunnskap.

Å håne andre kvitter det indre trykket, forklarte en psykopat meg i et svakt og menneskelig øyeblikk.

Å fornekte skadene og rømme fra ansvaret, opprettholder tilfredsstillelsen ved å holde seg skjult, og garanterer at friheten til å skade andre opprettholdes.

Samtidig øker lykkehormonet (serotonin) hos alfa-mennesket mens det klatrer i sine selvkonstruerte ribbevegger.

Biologisk parallell: Forskning på hummerens organisering av hierarkier bekrefter at makt og serotonin-produksjon henger i hop. Maktlyst er like primitivt som en hummer, men ikke like avansert som hummerens speiling av seg selv i to synkrone kroppshalvdeler. Er det denne ur-gamle splittelsen som resulterte i menneskets to hjernehalvdeler, og er det også slik at serotonin må til for å skape illusjonene av balanse og helhet? Har vår utgamle lillehjerne usynlige klør? Ble klørne instinktenes hjerne? Andre kilder?

Varslerne nyter ikke av lykke-hormonet. Avsløringene og våkenheten øker smertene. Selv ikke oppklaring og rettferdighet lindrer dem, men produserer til gjengjeld en energisk og stille tomhet som får oss til å gyve løs på nytt.

//

Et rådyr løfter geviret i skogbrynet og vibrerer med neseborene. Hellig!

TIMEDIKT /17

Jeg er den fattigste blant mennesker, mellom dyr, hos plantene, i skogene,

og som fattig tar de rike pant i mitt livsmot

VARSLE[26]REN, uanselig eksempel.

Hvis du påpeker at en venn bakvasker deg på det groveste, risikerer du å bli kalt en idiot som reagerer på sånt. Men da ignorerer du årtusengammel kunnskap: ”Nordavinden føder regn, baktalelse føder sinte ansikter”, heter det allerede i Ordspråkene. I samme bok: At du skal gi din fiende mat og drikke.

Bordet er dekket!

SI DET, SÅ SI DET!

Den som lider urett må risikere både fortid og fremtid – samtidig – for å kunne snakke og skrive sant. Leve og dø i nået. Danse og synge, evig.

HVORFOR LESER DU SÅ FORT?

Svarer jeg sant når folk spør meg om noe, holder jeg meg oppreist.

Løgnen krøker oss innvendig. Kroppen røper det i øynene. Løgnere er krokete i blikket, forkjærte og unnvikende i ansiktsmuskulaturen.

Sannhet er mer av det gode. Løgn er mer av alt.

Sannheten vokser der den begrenses, blir sterkere der den sensureres, finner alltid nye veier. Sannheten er en flod, en elv, en bekk, en vannåre, en dråpe som drypper seg vei.

Sannheten er litteraturens naturkraft. Drypp, drypp.

Den som kjenner seg truffet av sannhet vil kunne reagere med hardhet, og med den moralismen som kaller deg moralist og anklager deg for forenklinger. Alle varslere kjenner denne simple retoriske mekanismen. La oss prøve det ut med en bok av eksempler, navngitte og anonyme, tilfeldige og tilsiktede. Men først:

FORHERDELSE FINNES, MEN FINNES ORDET LENGER?

En løgner er forherdet i sin vurdering av andre mennesker. Derfor tyr han så raskt til stemplingen ”selvopptatt” om den som undergår urett, i det han blir opptatt av seg selv og sin egen re-aksjon.

SANN HETE

Sannhetens oppdrift er ikke et svev, og «oppover» blir derfor ikke et høyt fall, men en lysning. Stykkevis, med svikt i knærne. Opp gjennom tyngde. Opp gjennom motstand. Opp gjennom jord, til lys, vann og fotosyntese

VI ANBEFALER NÅ EN KOPP KAFFE ELLER EN KOPP TE FOR Å MOTVIRKE STRESS

La granatepleteen svalne. Brenn ikke leppene i utide. Kyss din kjæreste.

SANNHETEN ER EN VIND, statement

Vi småfolk holder oss nedenfor de høye løgnene, men vi undervurderer ikke sluhet. Vi unngår det svimlende, oksygenmettede blodet som føyser på sirkulasjonen av små og store sannheter i hjernevinningenes høydehus; vi blir nødig individer, vi snubler og gjør feil, vi ljuger og snakker sant, kun med den levende forskjell at vi ikke fornekter overtredelsene. Slik lærer vi å si oss selv imot med stor kraft.

Dette er forskjellen nedenfor ovenfra, at du puster ut, innrømmer feil, motvillig. For stolt til å dra dumme løgner. For klok til å plumpe ut med sannheten.

Sannhet kommer fra jording og jordsmonn, leggmuskler og legning; fra kropper uten privilegier og posisjoner, fra folk som har alt å miste, men ingenting å tape[27].

Sannheten er en vind som blåser i språket.

LØGN, eller?

Løgn er moralsk gambling, steinmørk mose, stagnert; sannheten er stykkevis og forfordelt, oppofrelse, lidelse, vekstvillig!

Løgnerens motto: Vi er alle løgnere.

SOSIALE TROMBER, befri meg.

Små og store løgner er som trombene i blodet, ble det skrevet, de stanser opp livet, klumper den varme sirkulasjonen av oksygen, struper indre og ytre vitalitet, utsletter ekvilibrium.

Ja? Den aller minste fettavleiring kan gi de voldsomste resultater i hjernens fine blodårer, et ørlite slag som får fatale følger på mange andre nivåer av organismen, språk, bevegelse, selvforståelse. Løgn er sånn sett mer kroppslig selvskade enn en moralsk feil, skjønt dette henger i hop.

Vibene lytter.

BRILLENE

Jeg oppdager at jeg har skrevet forrige avsnitt med feil briller. På arbeidsbordet ligger det alltid fem par. Ett par bruker jeg til notater, boklesning og den minste maskinen, samt når jeg ligger og arbeider, hvilket skjer ofte. Et annet par passer til den store skjermen, samt når jeg skriver sittende på den lille maskinen i godt dagslys. Tredje par ut er strengt tatt et avlagt par, men det egner seg så godt til redigering på papir; det kan være noe med glassene som har høyere kvalitet enn de andre brilleparene. Så har jeg paret som er det nyeste, med det aller beste glasset. Det er så progressivt at jeg må holde hodet i en bestemt stilling når jeg skriver på maskinene, men de tjener også til å forlate arbeidsbordet seende. «Fluktbrillene», som jeg kaller dem, siden jeg også kan gå og kjøre bil med dem (enda jeg har egne briller for bilkjøring, et annet par for tv, et tredje for radio osv..). Det siste og nyeste paret får sotet glass når snøen skinner, det hender jeg arbeider utendørs, men ikke i snøvær, på min store terrasse, og utenlands, men aldri på en norsk cafe´. Hvor mange par briller ble det?  Wow. Jeg arbeider aldri blant nordmenn, heller ikke på café. Nordmenn snikkikker, sniklytter, glaner, måper, sladrer deg rett i nakken. Jeg stoler ikke på nordmenn, i hvert fall ikke på café.

BREV TIL FREMTIDEN, fra en sønn

Vi smelter sammen, hvis fortid og fremtid kan bli ett i mennesket? Er det nå?

Jeg flyttet ut av huset som et ungt menneske. Nå har huset omsider flyttet inn i meg. Dere skulle se furuene i oppkjørselen. De var halvannen meter mens dere ennå bodde her. Nå er veien hit skyggefull. Det som den gangen lignet en hekk, er i dag lik en allé, verdens korteste allé. Murpussen på terrassens utside er i oppløsning, og frosten tar hver vinter et jafs av betonggulvet, men huntonittrekkverket er intakt, etter førti år. Dere vil se et drivhus der det tidligere sto en Hammock. Alle frukttrærne er hugget av inntrengere. Skvalderkålen kvalte grønnsakshagen som er like gjengrodd som en viss prosa. Berberrisene bærer preg av å være i sin alders høst, men stikker like friskt og er stadig like glorete i høstsol.

Jeg skriver november. Drømmene mine de siste ukene har jaget meg, fra dag til dag. Billed-ilden fra det underbevisste overtar meg, besetter meg, får meg til å lystre sine stemninger og grelle farger. Shit. Jeg drømmer om dere begge. I natt drømte jeg at mor hadde falt på terrassegulvet.

I drømmene der du opptrer får jeg, selv etter tjue år, en mild panikk.

Jeg kan ikke fatte at du lever, mamma. Jeg må spørre deg like ut, i drømme, om det virkelig er deg som ligger der, på terrassegulvet, og blør fra en skadet hofte. Til min fortvilelse svarer du ikke. Du ser alltid en annen vei, ut av drømmen, og hvor er det? Utmattelsen siger innover meg, fordi du ikke svarer. Jeg bruker alle mine fysiske krefter på å snakke til deg (i virkeligheten stanser pusten mens jeg sover), men du bare ligger der, suveren i ditt eget fall, lukket i din død, midt i min drøm.

Leter jeg fortsatt etter den du var? Har mitt innerste ennå ikke oppfattet at du ikke er her lenger, i dette huset som du bebodde mens jeg ennå var flyktning herfra, med korte og høflige besøk hos deg, ikke utvunget, men med respekt. Og kjedsomhet. Lever du videre i meg? På besøk?

Jeg leter så utmattet etter liv i deg at jeg må flykte fra drømmebildet, i drømmen. Da finner jeg hunden min. Det ene beinet er revet av. Jeg ser den tygge på sitt eget hoftebein. Det går et dyrisk skrik gjennom meg. Jeg våkner av hundens tunge pust fra rommet ved siden av. Da jeg skjønner at hunden lever, skjønner jeg at jeg ennå er i dette livet. Stor glede. Jeg åpner øynene og ser dagslyset renne inn i sprekkene mellom rullegardinen og veggen. Hjertet mitt drikker lyset, begjærlig. Ennå er jeg her. Ennå kommer du innom. Ennå holder pappa avstand.

Å VITNE FALSK, oppdragelse

En av de mest miljøødeleggende menneskelige handlingene er å gi andre mennesker skylda for egne misgjerninger. Under det minste sosiale press er dette menneskets sosiale signatur.

Har vår tids foreldre denne innsikten?

Foreldre er til for å elske sine barn og korrigere tendensen til å skjule sin skyld i andre menneskers uskyld, helt til avkommet kjenner gleden ved selv å ta ansvaret.

Tar du ikke ansvaret selv, tar andre det fra deg.

«Alle skylder på alle», mumler middelklassemennesket og trasker gråt/øyd videre.

I arbeiderklassen lærte barn at de ikke skal komme med falske beskyldninger mot andre for å slippe unna eget ubehag. Du må stå for det du sier og gjør, for ikke å miste verdighet og selvrespekt. Unntak: Epleslang.

Vi rydder først i eget hus, sier huset.

Hangen til å kvitte seg med egen moralsk byrde i Den Andre er årsaken til at mange voksne mennesker lever med skrekken for å bli uskyldig dømt og fordømt. Flere undersøkelser viser at dette er noe vi mennesker frykter mest av alt.

Fordi vi vet hvor lite som skal til for å bli dytta utfor det sosiale stupet?

ØDIPUS, andre benevnelse

Varslerne er først til å bevitne hvor kjapp, automatisk og brutal denne skyldoverføringen virker, ubevisst eller bevisstgjort, og at den er ødipalt betinget i et mentalt og kulturelt kaos der Ingen er den de utgir seg for å være.

Blinde ødipale handlinger rettet mot foreldrefigurer (som helst ikke er dine egne foreldre), det er ur-formen for skyldoverføringens selvskadende skyldbyrde. Misforståelsen er total. La dette passere for en familiediagnose

Varsleren skal bli som barn igjen.

DMITRIJ KALKOVSKIJ OG FASANENE. 2.epilogg.

St. Hans-kvelden gjør seg klar til vendepunktet og all naturen er ilende rask i vendingene. Vinden tørker tårer av gresset og dagliljene; munkene i fuglekassa enser vær; nonnene kvitrer frem sine bønner og katten som smyger seg lydløst langs husveggene er besatt av parringslyst og snart oppslukt av ungekull.

Jeg sitter ved det stammeflassende rognebærtreet for å lese da jeg får øye på ham. En hul skikkelse, omgitt av fryktens lys, stampende i tunge skritt. Hadde jeg ikke lagt merke til ham noen dager tidligere også? Han stirret litt beskjemmet mot stedet der jeg nettopp hadde åpnet Camus´ Den fremmede for å gjenlese mesterverket. I selvsamme øyeblikk møtte jeg øynene til personen jeg umiddelbart antok var en omstreifer. Jeg smilte og vinket på ham. Skikkelsen i den loslitte jakken og en gråbrun six-pence nølte litt, men så kommer han luntende inn i gården. Lenge før han rekker frem til stolene og bordet der jeg tilbringer sommerkveldene, rekker han ut høyre hånd. Jeg går ham langsomt i møte med min ustrakte hånd. I uvisshetens lange sekunder kan noen se hvordan to menn går med utstrakte hender, en eldre, en yngre, i påvente av et håndtrykk.

«Dmitrij Kalkovskij», presenterte den unge mannen seg på gebrokkent norsk. Jeg gir tegn til at han måtte sitte ned. Mon han vil ha et glass hvitvin? Et spørrende smil rykket til i det slitne ansiktet, der leppene strevde for ikke å blottlegge tennene. Jeg har merket meg at en del øst-europeere vokter seg for å vise tennene når de hilser på fremmede. Er det et instinkt fra den gangen blottede tenner signaliserte aggresjon, også hos mennesker? Kunne generasjoners undertrykkelse og tannråte sette slike sosiale spor? Når jeg en sjelden gang hilser på mer kjente mennesker, skuespillere, professorer, forfattere og musikere, går det ofte en støkk i meg fordi tanngarden står på vid gap lik et fosforbluss; antakelig påmalt emaljehvite belegg for å virke mest mulig slående. Portrettene fra renessansens Botticelli, Ghirlandaio, Filippo Lippi, og senere Michelangelo, Rafael og Rembrandt, for ikke å nevne middelalderens ikoniske sødmesmil hos de hellige – utenkelig at en keiserstatue i antikken skulle vise et oppstaset flir, enda statuene var påmalt grelle farger. Kunsthistorikerne vil sikkert påpeke at disse menneskene neppe hadde fortenner å vise, tvert imot fortenner å skjule. Den menneskelige verdigheten balanserer hårfint mellom det å vise og det å skjule. Likevel, sammenførte lepper på vei til et smil har større muligheter enn de hvite tannstakittene.

Var det smilets skam Dmitri hadde vist meg? Nei. Jeg vil være ganske sikker på at det var en naturgitt unnselighet, situasjonens første nervøsitet. Den unge mannen ser ut som en fattig kar, men har også en fornem måte å føre seg på. Jeg spør hvor han kommer fra og hvor han er på vei, slik vi spør fremmede i denne byen.

«Til deg», svarer han til min forbauselse. Nå varte smilet hans et lite sekund lenger, etterfulgt av små rykninger i den venstre munnviken. «Jeg er alltid på vei til den jeg møter», føyde han til på et gebrokkent engelsk. Russerne snakker engelsk på en klangfylt måte, i kontrabassens område. Rachmaninovs Vesper: Du kan høre hvordan tungene klimprer, og hvordan de muljerende bevegelsene bakover  i ganen liksom blir knastret gjennom en gammel kornmølle, med tungens flappende vingeslag og undertonen av en vintermørk vodkarøst. Vokalene kiler seg opp under ganebuen og gir med norske ører en diskant og finstemt ironi. Ganske annerledes når russerne jeg har møtt snakker fransk. Da er salivaproduksjonen større og uttalen glattere, også det historisk betinget etter Peter den stores europeiske flørt. Fransk var lenge den russiske overklassens flukt fra folkespråket. Engelsk er som skapt for å bli invadert av akrobatiske munnatleter.

Ikke slik med den ukjente mannen som tok plass i mitt utemøblement. Jeg hadde skjenket i vinen og skjøv en skål med potetchips i Dmitrjis retning. Hånden hans fór mot glasskålen raskere enn han selv hadde regnet med. Han slo blikket ned, og jeg nødet ham like etter til å forsyne seg igjen. Han fortalte at han kom fra en liten landsby ved Volga og hadde fått et stipend for å studere norsk på sommeruniversitetet i Oslo. Nå hadde han avsluttet språkkurset og begitt seg sørover i Norge til fots. Hans lavmælte baryton virket beroligende på meg, til tross for at stemmen brast idet han sa «grant», stipend. Jeg foreslo at vi kunne snakke norsk, om han ville praktisere språket, men han avfeide spørsmålet med et lunt smil. «Jeg forstå norsk. Min bestemor ble norsk fra Narvik».

Selv om samtalen ikke akkurat gikk unna kom den fremmede og jeg i en gjensidig flyt. Jeg inviterte like godt Dmitrij til å spise enkel grillmat med meg, mens vi snakket om norske og russiske forfattere. Russerne elsket Hamsun, meddelte han, noe jeg for så vidt visste, og jeg fortalte at nordmenn har elsket Dostojevskij og Tolstoj, særlig yngre lesere. Hamsuns navn utelot jeg med diskresjon, selv om denne kortbente travhesten høyaktet Dostojevskij.

Hvor gammel kunne Dmitri være? Jeg fant det vanskelig å gjette hans alder, men ville anslå at den var nærmere tredve. Russere og nordmenn lever svært forskjellige liv, førstnevnte slitere, sistnevnte som klodens overklasse, selv om sliterne her i landet må skjule sitt slit for denne overklassen. Den litauiske hushjelpen jeg ansatte ble nesten forferdet da jeg spurte om hun hadde mann og familie. «Jeg er bare 18 år», sa hun, og jeg forstod at jeg uforvarende hadde kommet til å påpeke et ømtålig faktum. Hun så ti år eldre ut.

Jeg fikk godhet for Dmitri og han skulle bli en venn av huset. På min invitasjon flyttet han der og da inn på vårt spartanske gjesterom i andre etasje. Snart fikk han daglige norskleksjoner av meg. Han ga meg til gjengjeld en hånd med lett hagearbeid, siden dette arbeidet var under mine barns verdighet. Han var vennlig nok til å la meg kjøpe nye klær til ham, mens han ventet på penger fra sin russiske familie. Fjerne slektninger i Narvik sendte en kartong med klippfisk som skjerpet våre samvær i flere salte uker.

Den unge russeren gikk alltid gikk rundt med en notatbok. Når jeg ymtet frempå hva han skrev om, lo han en kort latter og sa det var for å lære Norge og seg selv å kjenne.

To av mine barn, Tore og Petra, bodde hjemme på den tiden, og begge fikk god kontakt med Dmitrij. Vi har alltid holdt åpent hus. Barnas venner har bodd her i perioder, og da min kone Dora levde, var vi til alle døgnets tider en variert storfamilie. Flere av naboene gikk ut og inn her som om det var deres eget hus. Jeg var nok ikke like pågående med deres inngangsdører.  

Dmitri reiste til sin hjemby i midten av oktober, men ville gjerne vende tilbake neste sommer, sa han. Vi holdt kontakten i rykk og napp på Cool Talk. Han ble imponerende raskt god i norsk, lesehest som han var, og jeg forså ham med gode norske bøker i flere sjangre. Han var spesielt begeistret for norsk nyere norsk lyrikk. Jeg sendte ham derfor bøker av den enestående Juliane Rui, den naturfølsomme Casper André Lugg og den evig-unge-gamle Steinar Opstad. Ironikeren Tomas Espedal falt også i smak hos en russer, mens Karl Ove Knausgårds bøker etter hans skjønn var altfor direkte i leserhenvendelsen. «Jeg vilj helst ikke merkij at jeg leser», sa Dmitri, «og med Knausgårds mangie kampa kjenne jeg meg som en intruder». Ja, han brukte det ordet, «intruder», og jeg måtte undersøke om ordet kunne ha et russisk opphav. Hva enten jeg leste Kjetsaa, Broch eller Ejnar Thomassen stod det om «intrudere» overalt. Han kunne gjerne ha parafrasert Bob Dylan, som i en av sine radioprogrammer, på sitt nynne-snerrende vis, sier: «People don´t like to be conscious about themselves, you know». Dylan visste hva han snakket om.

Hva for slags litteratur ville vi hatt om forfatterne skulle ta hensyn til folks uvilje mot å se seg selv i andres blikk?

Man skal ikke bemerke det unnselige i sosiale situasjoner, men i etterhånd er vi alle diktere, noen mer stedige enn andre. Dikterne uten skrift og bøker foretrekker å være bevisste om seg selv i andre mennesker, via sladderens kostymefattige forsvinningsnumre. Litteraturkritikere som slår seg opp på å mistenke forfatterne for å bruke sine omgivelser, har visst ikke fått med seg hvordan de samme omgivelsene bruker forfatterne. Med føttene på jorda, i forskjellenes samfunn, ville en våken sjel se at folk flest har sin egen litteratur under topplokket, samt de ensartede sladderfortellingene seg imellom, der familie, venner og kolleger utleveres med den stumpeste mentale vold døgnet rundt, og med ødeleggende virkninger for dem som druknes i malstrømmer av gneldrende ord. Men nei, den kritiske fornuften mangler luktesans og bryr seg ikke om kloakkenes bitre dunst. Skalkeskjulet heter kritikk, med forurettelse som kritisk identitet.

Ja, er det ikke stadig mer påfallende hvordan mennesker skjuler seg for hverandre, bedriver skuespill, forstillelser og kamuflasjer? Skuespillersamfunnet har blitt en indre kategori; faktenes vaner er brent inn i oss som et solsjokk mot netthinnen. Moderne mennesker bærer en imaginær pels, noen stripete, andre blåsjatterte, svarte, hvite, alt avhengig av hvilken omgivelse skapningen skal gå i ett med. Teknologiene falbyr oss kameleonens habitter i alle former og sammenhenger.

Dmitri tiltalte meg med aldersforskjellens ærbødighet, men også dens mulige frekkhet, særlig når vi snakket på webcam, mens jeg med alderens privilegium kunne få leke med ord og uttrykk slik unge folk gjør. Det ga samtalene oss imellom en kunstig, men velegnet møteplass. Ved juletider meldte han overraskende sin ankomst her. Besøket ble et lite sjokk for oss.

Han var iført en elegant dress fra en kjent fransk designer, og når han åpnet sine kofferter vanket det førsteklasses matvarer, ikke bare russisk kaviar, vodka og flere dyre champagner. En av koffertene var en termovariant og inneholdt simpelthen bare matvarer; fire fasaner, ferskt og tørket viltkjøtt, ulike fiskesorter vakuumert, soppslag jeg aldri hadde hørt om og et par ukjente melsorter, som blant annet skulle egne seg til Blini, samt kjøttkrafter han hadde tilberedt selv og vakuumpakket, beregnet på sous-vide. Ferskt kjøtt av villsvin og lam fulgte også med, samt enkelte grønnsaker han ville benytte i tilberedelsene. «Lære å elske Russland», sa Dmitrij med sitt velbeherskede smil. Dagen etter hadde han servert oss pelmenie med fuglekjøtt, samt en suppe basert på shashlik. En underlig kombinasjon som bare en tørr hvitvin fra Rhinen-området kunne gjøre kur til.

Dmitrij kom hit som en fattig omstreifer, bodde seg inn i huset som en beskjeden og dyktig student og vendte tilbake i kamelhårsfrakk og andre elegant klær.

Som nordmenn kunne vi ikke skjule vår forbauselse og glede, men vår russiske husvenn tidde og smilte sursøtt når vi ymtet frempå om forvandlingen. Den unge mannen var simpelthen en utmerket kokk og bidro til en kulinarisk julefeiring vi sjelden skulle glemme. Raffinert ble det aldri, men originalt og velsmakende. Bortsett fra når han laget mat var han stort sett utendørs i disse ukene. Han vandret omkring i kamelhårsfrakken, fotograferte med sitt Leica-kamera og tok sine notater. Selv etter middagene vi spiste sammen gikk han inn i salongen for å notere, da på sitt russiske nettbrett.

Tore flyttet like over nyttår til Heidelberg for å fortsette sine studier i filosofi, mens Petra hadde bestemt seg for å arbeide med barn på en psykiatrisk institusjon i byen. Det var Tore og Dmitrij som hadde fått best kontakt. Nå skulle tomrommet etter ham føre til uventede oppdagelser.

Dmitrij var en silkemyk kameleon. Overså vi det? Vi som er lærere kan ha vanskelig for å lære oss selv å kjenne i enerom. Dette enerommet reiser vi likevel rundt med, som om våre kunnskaper alltid er omringet av en stor parentes, ja dobbeltparenteser og klammeparenteser tillike. Jeg er en uforbederlig lærer som aldri kan la en sjanse til å lære gå fra meg, for i det øyeblikk det åpner seg et rom mellom mennesker er det mulig å leve med alle disse parenteser! Vi er klasserommenes og auditorienes sirkushester. Jeg skal ikke fordype det faktum at læreren lærer mer av sine studenter enn omvendt; dypere læring, personlighetsendrende læring; men det forhindrer ikke at en lærer kan endre livet til en student når respekten er gjensidig. Paradokset er strengt tatt den eneste pålitelige læringsnorm. Der oppløses parentesene og blir kondorer.

Du ser bare deg selv, sier de snusfornuftige sjelebehandlerne når en arm sjel oppdager noe i et annet menneske.

Siden jeg ikke skriver selv, bortsett fra en og annen tidsskriftartikkel, har det falt i min lodd å veilede dem som lengter etter å sverte hendelser, analyser og fortellinger i de tegnene vi kaller bokstaver, gjennom de miniatyrene vi kaller ord. Trykksverten finnes jo knapt nok lenger, unntatt i fortidens aviser, og i de stadig mer forsvinningstruede bøker. De svarte linjenes tegn kan like godt komme i farger, skjønt her drasser vi fortsatt på begrepet «kulørt» som noe nedsettende. Det jeg måtte mangle i skriftens form har jeg til gjengjeld i talens formasjoner.

Jeg savner min kone og hennes korreksjoner.

Dmitrij kom flere ganger i uken til mitt arbeidsværelse for å samtale. Jeg anser samtalen som en kunstform på linje med stor litteratur, og det ble en glede å bivåne hvordan den oppvakte unge mannen stadig overtok mer av samtalerommet og ukentlig vendte tilbake med reaksjoner på bøker jeg hadde anbefalt ham. Samtidig voktet han på meg. Det var som han spurte: «Er dette mitt eller er det ditt?». Jeg ante tegningen, og merket meg vel at Dmitrij aldri anbefalte meg bøker enda jeg spurte flere ganger. En ettermiddag introduserte jeg min alltid noterende samtalepartner for et etisk frirom som skapende mennesker bør oppsøke for ikke å ende opp som en simpel bladsmører. Fra den åpne borgen i våre hjerter, for å bruke Teresa av Avilas metafor, blir det åpenbart at alt er tillatt, men også at ikke alt det vi tillater oss gavner. Dette er filosofiens både-og; paradokset som frigjør når vi underlegger oss selvbegrensingenes utvidelser, slik Filokalia underviser den som kan lese.

Begrensingene av selvet er en øvelse for å stimulere den frie vilje i mennesket, og dessuten, hvilket ofte utelates hos dem som forstår seg på moralske og etiske kategorier, en fordypelse av eget talent. De arrige karrieremenneskene som ikke vet annet enn å erobre og plyndre mister seg selv og vinner tomhet, mens det oppvakte mennesket oppsøker omveiene, fjellsidene og mørket for å beskytte talentet og gi det vekstro, i blind tro på at less is more.

Min russiske venn rødmet lett når jeg delte disse tankene med ham, og ansiktet hans stivnet litt fra ørene og ut mot munnvikene. Det er strevsomt å høre om begrensingene som skaper frihet, særlig for ildredde ironikere, så jeg ville vente til neste samtale for å få vite hva han selv tenkte om disse spørsmålene.

Samtalen skulle vi hatt denne fredagen, men Dmitrij uteble. Han har heller ikke vært her til middag de siste dagene, og ved frokostene spiser han taust, med blikket vekslende mellom tallerkenen og tekoppen. I natt var han visst ikke her, ifølge Petra, som har fått stadig bedre kontakt med ham etter at Tore flyttet til Tyskland.

Jeg er ganske oppslukt av mitt eget arbeid som lærer, det skal sies. Det innebærer mye lesning og lesero. Likevel merker jeg i disse dagene en uro som er alt annet enn intellektuelt betinget. Petra, som lett blir både uvøren og sprudlende, er heller ikke seg selv. Frokostene er preget av en raspende stillhet, som om bordet og stolene var trukket med grovt sandpapir. Selv maten blir inntatt med en viss skjelmsk motstand, i en atmosfære som er preget av det usagte og kanskje det uforløste? Blikkene mellom Petra og Dmitrij var blitt hemmelighetsfylte, men ladet med en intensitet jeg forbandt med russerens gemytt. Om jeg var den som ble utelatt fra en hemmelighet i dette morgenrommet, kunne jeg merke det fordi ordene mine mistet klangspekteret sitt, for ikke å snakke om responsen. Kanskje jeg bare snakker for mye. Etterhvert lystret jeg ufrivillig dette romlige undertrykket, ved å la min tale bli så anstrengt at også jeg måtte oppsøke den anstrengte tausheten. Petra forsøkte seg da med noen enstavelsesspørsmål for å holde gående en form for tale hun allerede hadde møtt med mishag, altså hos meg, siden jeg var den eneste som ville fylle rommet med noe annet enn forsagt gumling og forsiktig slurping.

Petra og Dmitrij forlater huset sammen litt etter klokken halv ni. Mens jeg trekker meg tilbake til arbeidsrommet husker jeg en av samtalene med vår russiske gjest, omstreiferen som kom inn fra sommervarmen, og som har utvidet vår forståelse av det russiske folkets lidelser, om enn ikke av nyere russisk litteratur, som etter mitt skjønn virker like kjendissugen og journalistisk som hos mange av de yngre romanforfatterne her i vesten.

Dmitrij og jeg hadde snakket om det etiske paradokset ved fyrst Myskijn, det gode mennesket i Dostojevskijs «Idioten». Kunne den sykdomsherjede og fattige russiske fyrsten velge en annen atferd enn hans fysiske og kulturelle konstitusjon hadde lagt grunnlaget for? Fordi Dostojevskij hadde aspirasjoner om å gjøre Mysjkin til et litterært Kristus-ikon, savnet jeg denne muligheten ved karaktertegningen, som kunne begrunnet fyrstens inspirerte utfall. Karakteren lignet til tider en tilfeldighetsmaskin som nærmest snublet inn i sin uforvarende ærlighet og sosiale direkthet. La gå at den enfoldige stanget i en mur av adelig forfengelighet og uforstand, ikke ulikt den vår tids velbeslåtte helter omgir seg med, også i middelklassen, men skulle ikke en hellig mann bevirke gode forskjeller og skapende relasjoner mellom mennesker? Var fyrst Myskijns ærlighet noe annet enn ville kroppslige impulser? Nymotens spekulasjoner. Ingen er gitt å si hvilken menneskelig atferd som fremskynder de skapende forskjellene, forskjellene som gir rom for å vokse som menneske, kjempe for rettferd og utvikle sine talenter.

Dmitrij hørte på mine innspill med et fjernt smil i øynene, og ble så stille. Det var da jeg kom til å vende meg mot ham, etter å ha sett lenge ut av vinduet mot den snøtunge bakhagen. «Hvordan forstår du løgn?», spurte jeg, intetanende om hva som ventet meg. Dmitrij skulle til å svare, men ordene bremset opp. Han ble sittende med halvåpen munn, rødmet stadig mer, flakket med blikket i alle retninger, før han, etter en kjempende taushet, svarte: «Jeg vet ikke». Han sendte meg et fortvilet blikk, pustet anstrengt, reiste seg og forlot arbeidsværelset.

Det er denne samtalen jeg har i tankene når jeg for første gang åpner døren til rommet hans. Jeg gjør det på innskytelse, som om erindringen av samtalen om løgn og sannhet har påskyndet meg. Rommet er så ryddig at det kan se ut som om ingen bor her. Nettbrettet er ikke å se. På nattbordet ligger det en bok jeg først ikke ser tittelen på, fordi jeg oppdager en høy manusbunke, sirlig ordnet. Jeg går nærmere, bare for å konstatere at tittelen på forsiden er med kyrilliske bokstaver. I unge dager tok jeg et Lingaphone-kurs i russisk, så jeg kunne lett stave meg gjennom bokstavene. Det stod Дневник писателя, altså «En Forfatters Dagbok» på vårt språk. Dette var tittelen på enmannstidsskriftet som Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij utga noen få år frem til 1880.  Der kvesset han pennen og skrev om tidens sosiale, religiøse og politiske spørsmål. Flere av bøkene hans utkom først som føljetong. Skjønt enmannstiddskrift? Litteraturhistorikerne glemmer som vanlig dikternes koner!

Mye mot min vilje fører jeg hånden mot langsiden av manuskriptet og lar tommelfingeren åpne det fra siden. Først ser jeg et fotografi av en familie på seks mennesker, fornemt kledd, fotografert på en datsja foran en liten dam med vannliljer. Det ser ut til å være to døtre og en sønn sammen med sine foreldre og en gammel dame med hvitt skaut, en babusjka? Mennene er iført hvite dresser, kvinnene har ankellange kjoler i pastellfarger. Der ser jeg Dmitrij. Fotografiet kan ikke være mer enn et par år gammelt. Vår unge russer er i alle fall ganske lik den han er i dag. Mens tommelfingeren fortsetter å åpne papirbunken sidelengs kan jeg heller ikke unngå å observere at teksten består av et utall korte avsnitt, alle med en tydelig markert overskrift. Og se der, et godt stykke ut i teksten, er fotografiet av huset vårt. Navnet mitt står i billedtekstene, sammen med Petra og Tores navn, samt flere andre norske navn jeg ikke drar kjensel på. Fire-fem sider lenger ut er de fire russiske fasanene avbildet på kjøkkenbenken her, i ovnspannen, klar til steking. Så vidt jeg rekker å se er det ingen bilder av mine barn eller meg, men når jeg blar tilbake til bildet av huset vårt ser jeg også Doras navn. Nå melder den fornemmelsen seg som alle mennesker kjenner. Den ulovlige oppdagelsens blussende varme avtar og den kjølige angeren trenger inn i nervebanene. Jeg skynder meg å rette til manuskriptet for å slette mine spor. Som om Dmitrij fortsatt skulle være tilstede i huset og når som helst kunne overraske inntrengeren, lister jeg meg stille ut, klikker døren lydløst igjen og begir meg til mitt arbeidsrom.

At den gode Dmitrij aldri har villet fortelle noe fra sitt eget liv, ei heller om sin familie, har til tider fått oss i stuss, men i vår omgangsform forsøker vi å la gjestene være i fred med sine hemmeligheter. Åpenhet kan aldri være krav til åpenhet; motsetningen er mindre selvsagt enn man skulle tro. Men fasanene? Jeg kan selvsagt ikke være sikker. Når jeg oppdaget de to fotografiene som knyttet manuskriptet til huset vårt, mener jeg at jeg brukte noen sekunder på å se om det var flere fotografier herfra. Det kan det ha vært, men jeg så dem i så fall ikke. Har Dmitrij skrevet sin første reisefortelling, eller er han som den russiske tittelen antyder en russisk forfatter? Spion? Der kom ordet, fordommenes begrep, mistenkeliggjøringens korteste formel. Jeg må le av meg selv. Likevel er det fasanene jeg ikke får ut av hjernevinningene når jeg prøver å la overraskelsen synke ved å slippe meg selv inn i en ny-utkommet bok av den franske økonomen Thomas Piketty. Hans analyser av den arveberikede samfunnsklassen i etterkrigstiden gir begrepet «privilegier» en ny og dramatisk historisk betydning.

Fasanene serverte Dmitrij på Nyttårsaften, husker jeg nå. Han hadde med seg to jevngamle russiske venner fra Oslo. Pjotr og Sonia, tror jeg de het. Også disse var reserverte og stillferdige, om enn ikke uvennlige. Tenker jeg at de opptrådde granskende fordi jeg har fått et annet inntrykk av vår husvenn, og utstrålte skepsis? Tore hadde med seg sin kjæreste Rebekka, og så var det Petra og meg.

Fasaner kan være vanskelige fugler å håndtere hvis de ikke har hengt tilstrekkelig lenge til modning. Kjøttet smaker ikke all verden heller. «Vilt light«, pleide Dora å si. Viltsmaken er til gjengjeld preget av en syrlighet som får meg til å tenke på skogsvekstene ved samme navn, bladsyre. Jeg anbefalte vår russiske venn å marinere fuglene i rapsolje og trøffelolje tilsatt litt Akasie-honning. Piggsopp fra vår fryseboks omkranset fasankjøttet.

Måltidet ble ikke helt som forventet, og det av en ganske banal grunn. Dmitrij hadde glemt å fjerne blyhaglet. I løpet av kort tid hadde både Tore og jeg satt tennene i flere av disse blyklumpene, med de resultat at plombene i tennene fikk unngjelde. Jeg undres på om ikke også en av russerne fikk en munnfull bly. Han svelget i så fall ladningen tappert unna. Vi måtte forlate middagsbordet for å få ut både plomber og blykuler. Ja, hva tannlegeregningene angikk, en av de mest kostbare middagene som er satt til livs i vårt hus.

Dmitrij beklaget ikke det inntrufne, men satte i noen vellagrede lattersalver. For første gang så vi hans store og uflidde tanngard i de bredeste av latterflir. Vi er lette å more i min familie, så vi lo med, også fordi vi for en gangs skyld kunne få le av vår russiske gjest, som etter denne blyholdige fasanmiddagen kom til å vise en ny side av seg selv. Dette var sikkert også ansporet av de russiske vennene han hadde med seg, som etter dyktige inntak av vin og cognac tødde opp som en issvull på en bråkommen vårdag. Tore og jeg nevnte det så vidt ved kjøkkenbordet morgenen etter, før de andre var stått opp, nemlig at Dmitrij, vår høflige, fromme og stillferdige gjest, kvelden i forveien hadde fremstått med en fremmedartet intensitet. Det var Tores betegnelse. Påskyndet av de russiske vennene ble han både vulgær og utagerende. «Lidderlig» kom meg på leppene, men det ville være å overdrive på Dostojevskijs maner, på vei inn i den fløyelsrøde russiske litteraturens gemakker. Kanskje dukket dette ordet opp fordi kontrasten til hans noe tørre daglige væremåte var så markant. Dmitrij berørte aldri Nyttårsaftenens hendelser, men virket både beskjemmet og lystig, et sjeldent skue.

I dag skriver vi 9. februar. Dmitrijs forvandling inntrådte etter fasanmiddagen. Han ble mer innesluttet, mindre spørrende og holdt seg med en hånende undertone i sin respektfulle tiltaleform. Jeg merket det som kulde i kroppen. Antakelig var min første tanke at han var skamfull og holdt en mental fordøyelse gående. Jeg begriper likevel ikke hvor følelsen stammer fra, men det kjentes som han har tatt oss som et slags mentalt gissel. Har jeg ikke lest om reisende som fremfører sine høflighetsritualer så lenge magen og sansene lar seg mette, men som så, når den stedegne identiteten atter gjør krav på vante omgivelser og et gjespende munnhull, aker ut i den innsnevrede personlighetens Korketrekker og blir dus med gjestfriheten. «Hei og ha det!». Det er da menneskelig? Når gjestene får hastverk, skal verten skynde seg. Er det ikke Håvamål som fremstiller denne skjevdelte balansen mellom vert og gjest med sofistikerte antydninger og kloke anvisninger, særlig til gjestene. Uglelitteraturen kan spores tilbake til Hammurabis lover. Både Bibelen og andre religiøse skrifter er som kjent spekket med sosial opplysning, basert på erfaringer med menneskers viderverdigheter, samlet gjennom hundrevis av år, erfaringer vår tid ikke lytter til, fordi vi anser oss som historiens utvalgte, som suverene individer. Maskene fra antikkens greske teater er representasjonen av mennesket, fordi de er enkle og stiliserte. Maskegarderobene til moderne mennesker avslører i alle sine varianter bare det private. Det gode jeg vil, gjør jeg ikke, hvisker det, også fra greske tragediemasker.

Ja, hva er det Dimitrij egentlig gjør her? «Den gutten er sulten», bemerket Petra etter noen måneder. Han gaflet godt i seg. Vi trodde jo først han var en fattig fyr, men tok altså feil. En annen slags sult kom for dagen på kontoret mitt. Jeg skulle ned i stuen et ærend og hadde nettopp lagt fra meg et brev fra min lege som jeg nettopp hadde fortalt Dmitrij om. Idet jeg passerer ham på vei ut sitter han som besatt av et begjær. Kroppen hans skjelver og ansiktet flammer opp. Jeg blir så berørt at jeg snur meg kort når jeg skal til å gå ut av døren. Øynene hans er fikserte på legeattesten, som om han ikke kan vente. Han sitter foroverlent, på spranget. Ute av døren hører jeg hvordan han bykser frem. Da jeg vender tilbake er han sammenkrøket og kikker usikkert bort på meg. Er han så oppsatt på å se meg i kortene? I det siste har han begynt å «ta igjen» under samtalene våre, og mens han tidligere var velformulert og behersket, har det nå kommet en ilterhet til overflaten. Etter siste samtale forrige uke var det som om ansiktet hans var så hardt og tørt at det begynte å falle av i bleke flak. Huden var hvit og munnen antok bistre, tvungne bevegelser. Jeg tenkte ikke på tragediemasken der og da, men så en ung mann som skjulte noe for meg. Mimikken ble stilisert av aggresjon. Var han den han ga seg ut for å være? Tok han avstand fra meg i det øyeblikk han hadde oppnådd å komme innenfor og var blitt husvarm? Slike spørsmål baler jeg med etter å ha funnet manuskriptet på rommet hans.

Nylig leste jeg en omfattende undersøkelse om løgnens fenomenologi, utført av sosialpsykologer. Ett av hovedfunnene var at løgnere opptrer mimetisk. For å skjule sine forehavender speiler de seg i den de snakker med, gjentar setningene dine med en ørliten vri, etteraper holdninger. Som visse dyr skygger de dine bevegelser rytmisk for ikke å bli oppdaget. En kollega jeg hadde et vanskelig forhold til lot meg oppdage det fenomenet. For å løse opp i noen fortredeligheter sendte jeg ham en vennlig hilsen. Svaret hans var en gjentagelse av min hilsen, bare med komma på et annet sted. Et lavmål av en hilsen, naturligvis, men dette er også løgnerens hensikt. Han huker seg inn på ditt område ved å ligge lavt både i terreng og tiltale. Min kollega røpet sin lille tragedie uten å skjønne det, for han var den av oss som hadde behov for å kamuflere seg. Dmitrij har imitert mine bevegelser i mange sammenhenger, i samtalene der han sjelden har introdusert et eget tema, på kjøkkenet der han ydmykt har villet lære av meg, under måltidene der han alltid har stått på min side i diskusjonene. Jeg har forsøkt å stramme ham opp ved flere anledninger, for jeg blir urolig når folk ikke viser ansikt og stamina. Mange oppfordringer til kritiske spørsmål har kommet fra min kant, men den unge russeren har bukket dypt og vist meg en form for ærebødighet jeg kom til å tolke som folkeskikk fra landet der han er oppfostret. Hans meddelelsesform var uvant for oss alle, og vi trådte varsomt for å la ham få være den han er. Hvis folkeskikken er sann skal den lede til en utdypelse av den sosiale relasjonen der rollene byttes om og tyngdepunktene forskyves, som i folkedansen. Dmitrij var ikke mottakelig for mine forsøk på å vitalisere gjensidghetsrelasjonen. Snarere senket han seg enda lenger ned i sine høflighetsformer når jeg inviterte ham til en mer åpen samtale. Stemmen hans ble morskere, blikket smalere.

Fotografiet av Dmitrij og familien dukker opp på netthinnen min. Jeg bet meg merke i positurene. Alle unntatt Dmitrij ser mot fotografen. Han står ytterst på raden til høyre i bildet og er i ferd med å vende ryggen til de resterende. Personen jeg tror er hans far vender seg i motsatt retning, men holder blikket i sentrum av fotografiet. Dmitrij har haken høyt og et rastløst uttrykk i øynene, tydelig på vei ut av bildet.

Hva kan jeg ha oversett i dette huset? Er eksemplene jeg nevner relevant for helhetsbildet, eller er det bare de handlingsmønstrene jeg har oppfattet? Petra omfavnet meg beveget før hun gikk ut av døren i dag morges på vei til jobb. Hvor Dmitrij skulle visste ingen av oss, men han hadde med seg kameraet og hadde fått lov til å låne bilen min.

Trond ringer i 18-tiden fra Heidelberg for å fortelle om en oppgave han skal skrive om Levinas og lidelsens ansikt, det som kan om-vende mennesker til å tjene hverandre. I stedet for sosial-darwinismens null-sum-spill og kapitalismens speilverden er Den Andres ansikt en iboende forvandlingskraft. Å se Den Andre er den største risiko et menneske våger, fordi det er kjærlighetens som ser gjennom deg, sa Trond. Jeg minnet ham på zen-setningen som sier at ditt sanne ansikt er «Ansiktet før foreldrene dine ble født». Han mente vi to kunne ha kjent hverandre lenge. Vi lo godt av det og avsluttet så samtalen. Jeg rakk ikke å fortelle om hendelsene i hjemmet hans.

Ingen av oss nevnte heller ansiktssykdommen jeg lider av. De fine musklene lammes. Noen sier jeg ligner en statue, og de oppfører seg deretter. Andre rygger unna og blir i villrede. Verst er det i de periodene da også øyemuskulaturen blir rammet. Jeg må da kjempe for å være så tilstede at mine omgivelser kan gjenkjenne meg i blikkets utstråling. Hvis så ikke skjer prøver folk å unngå meg. Ettersom sykdommen har tiltatt med årene ser jeg stadig mindre til naboene også. Det er bare min familie, mine venner og nære kolleger som har kunnet omstille seg til å vektlegge et smil, stemmens klangspekter og øyenbrynene. Mitt buskete oppsyn er intakt, og pannens muskulatur bølger fritt, ifølge min venninne. Men ansiktsuttrykk kan få skjebnesvangre konsekvenser. Ser jeg sikrere ut enn det jeg er?

Jeg fortalte Dmitrij om denne sykdomsskavanken, for at han ikke skulle mistolke min mimiske abc, eller var det cdg, og cdefgahc. C må med, høyt og lavt. Det er et dilemma, å skulle bemerke noe så følsomt som ansiktenes samliv i et sosialt rom. Et øyeblikk legges kommunikasjonen øde, som om det er sluppet en liten stinkbombe. De skjøreste blir rammet av tvil i sitt eget ansikt og vender aldri tilbake til åstedet for samtalen. Dmitrij gjenvant tilliten, kanskje fordi hans eget ansikt kjente seg igjen i mitt, synkront.

Det er når jeg utpå kvelden har kledd på meg vinterjakken og legger av gårde på stien langs den tilfrossa innsjøen, i stummende mørke, at jeg blir rammet av magesmertene, som om en diger jernneve har slått seg inn i buken min og grafser tak rundt innvollene. I samme øyeblikk, mens jeg synker sammen på den isholkete stien i store smerter, får jeg en klar fornemmelse av hva som er i ferd med å skje. Hele dagen har jeg levd i det brennende skillet mellom nåtid og fortid, på det kroppslige stedet der skjelett og sener, muskler og indre organer, tanker og følelser blir strukket og slitt i, lik en løve som langsomt river til seg kjøttslintrene fra byttet sitt. Det er fremtidens ville krefter som har herjet i meg, anelsenes uhyggelige oppfyllelse, visshetens brennende tvil.

Jeg kommer meg tilbake til huset, halvveis krypende, halvveis gående. Petra og Dmitrij er ikke hjemme. Husets tomhet er svart og stumt. Jeg sleper meg opp trappen til arbeidsværelset mitt, sjekker telefonen og slår på datamaskinen. I innboksen finner jeg det siste livstegnet fra Petra og hennes russiske venn.

                        Del 2 / Hvit tragedie

ØDIPUS

Min hustru, kan du huske den mand, vi tidligere

ønskede, skulle komme her? Er det ham her?

JOKASTE

Hvad med ham? Ham skal du ikke bekymre dig om!

Ham skal du bare glemme! La de ord være forgæves!

ØDIPUS

Du kan tro, nej! Når jeg nu endelig har fåt nogle

beviser, skulle jeg så ikke opklare mit ophav?

JOKASTE

Hvis du tænker det mindte på dit liv, så lad for guds

skyld være med at søge mere! Jeg er syg nok for nu!

ØDIPUS

Rolig! For selv hvis jeg viser mig at være slave

i tredje led fra en slavemor, går du jo fri!

JOKASTE

Men alligvel, hør dog på mig! Stop det her nu!

ØDIPUS

Jeg helmer altså ikke, før jeg har fuld vished!

JOKASTE

Jeg tenker klart og råder dig kun til dit eget bedste!

ØDIPUS

Dette «mit eget bedste» har lenge irriteret mig!

JOKASTE

Ulyksalige, må du aldrig vide, hvem du er!

// Ødipus. Sofokles. På dansk ved Marcel Lysgaard Lech, Hans Reitzels Forlag, 2017

USKYLDENS PANTOMIME, hvitmasket

Ødipus går i fortvilelse. Ødipus går i fornektelse. Ødipus blir sin egen far i sin egen mor og sin egen mor i sin egen far. Han blir alle i sine barn. Han må dø som ingen. Ingens sønn, ingens far, ingens bror.

DEN SOM SLÅR OM, voldsepitaf

Blame-games, fake news, forvillelse: Den som med indre eller ytre vold skyggebokser med uskyldens voldelige taushet og danser med hvite masker, blir forvist som fredløs til egnen som kalles glemselens ingenmannsland.

Voldsmannens stramt redigerte selvødeleggelse er hva varsleren pirker borti; den falske seierherren, den fallerte prinsen, den uekte kongen.

DER DET SKJÆRER SEG MELLOM PERSON OG HANDLING, varslernes dilemma.

Det moralske stedet der det ofte skjærer seg mellom varslerne og dem det varsles om er i bevegelsen mellom objektiv og subjektiv, mellom techné og persona. Objektiv = kamera, rom. Subjektiv = øyets bevegelser, blendetid. Techné er instinktenes måleinstrument. Persona er kalkhvit.

Disse nivåforskjellene er kjernen i uforløste konflikter. Varsleren vet selvsagt at hendelsenes fakta også angår personer, mens personene det varsles om går i baklås gjennom å identifisere seg med sine følelser og overføre dem på varsleren.

Varslingsaker kan pågå i årevis fordi personene som har begått klanderverdige handlinger, ikke klarer å beklage handlingene uten å oppleve nederlag som person. Slik fraskriver både mentale og fysiske forbrytere seg ansvaret for sine handlinger og etablerer sin skyldige identitet i Den Andre, i den potensielle varsleren.

Nivåforvirringen rammer varslerne som en boomerang. Varslerpersonen blir etter hvert nødt til å kjempe på to fronter, både ved å opprettholde sine beskrivelser av de klanderverdige handlingene, men også å måtte forsvare seg mot automatiske personangrep, angrep som er de klanderverdiges inverterte forsøk på å forsvare sin egen person, mot et angrep som var rettet mot deres handlinger.

Dermed må varsleren oppfatte seg selv i den andre, og Den Andre i seg selv. Det gir stor styrke fordi voldens dikotomi og logikk settes til side og oppheves.

Jeg tror altfor få er klar over at miljøødeleggelsene også består i skadet tillit mennesker imellom, som igjen fører til svekket dømmekraft overfor (natur)omgivelsene. Fedre overser sine sønner, som ser over med sine fedre, slik døtre ser over med sine mødre, som så overser sine døtre.

Dette er en form for mental teknologi som «slår av» og «slår på» et visst sanseapparat, minnebanken, følelses-poolen. Alle former for teknologi truer med å forvitre menneskelig tillit der individene begynner å hengi seg til virtuelle virkeligheter.

Fremtidens kongemakt er gresk, plebeisk og voldsblind.

Denne teknologiske virkeligheten er ikke en duppeditt, en app eller en programvare, men et mentalt ikke-sted vi kjenner fra nyere historie som massekommunikasjon og demagogi. Nazismens sentimentale mannsideologi ble omdannet til teknologiens kulturelle våpen.

Løgnen er i sitt uvesen både virtuell og blodfattig. Sluttpunktet er umenneskelig, uansett toleranse.

SE SYNINGOM

Varslerne fra de lavere klasser vil ofte være utstyrt med dårlig helse, en navnløs optimisme, små kår og en vill, vilter søken etter rettferd.

Som barn oppdaget vi at styrke er en sosial fakte. Du så hvordan ”de sterke” balanserte på svakhetens knivsegg, og at det sosiale maskespillet gjorde folk mindre og dummere enn de var. Intelligens er hjertehjernens[28] form for ærlighet og må ikke forveksles med sluhet, som er instinktenes business as usual.

Verre, maskene påførte «de sterke» illusjoner om å være klokere og smartere enn de var, og de fikk folk rundt seg til å godta bløffen[29]. Dobbelt bedrag. Jeg registrerte med undring og til dels frykt at ”de sterke” jeg gjennomskuet ble redde og skamfulle. Når jeg så deres hellige, brennende svakhet kunne jeg se hvordan de svelget unna, blikket vek, noen av dem lusket bort, andre vaklet noen sekunder, for så å smelle opp stein(alder?)ansiktet igjen, noen sekunders spørsmål rikere.

Jeg lærte å elske det indre mennesket i mennesker.

At et spørrende blikk hos et barn kan fremkalle frykt, ja skjær angst, også hos voksne, hva sier det om vår skjøre identitet? Vi lærte å beskytte blikket, blende det ned. Å se menneskesmerten så direkte er direkte smertefullt, også for den som blir sett, men jeg kunne ikke svikte den jeg var ved å skygge unna det jeg ser i vi. Volden fra menneskeautomatene og teknaturene frigjorde meg til stor ufullkommenhet.

PRAXIS, enestående gjest

Når det kom et enslig menneske til vårt hus hadde vi streng beskjed om å innlemme denne personen i familien. Vi skulle ikke opptre slik at den enslige kjente seg mer alene, men tvert imot passe på at vedkommende alltid hadde en av oss på sin side, om det oppstod diskusjoner eller uoverensstemmelser.

Begynner menneskelig modning med at vi ser hverandre som en felles identitet?

OMSTÄNDE, barndom

De få som kunne vise svakhet kunne også stille spørsmål, det erfarte jeg tidlig.

Det spørrende svake skaper fellesskapet og blir selv tråkket ned. Elsker videre. Skaper igjen og blir tråkket ned. Elsker videre.

«DRA TE DÆ ØYA»

Den frodige svakheten får mildere bevegelser i øynene, mindre stivhet i hjernens fokuserende blikkretninger. Det vikende blikket er ren nåde, fordi vi da kommer nær en ydmykhet som er hellig – og ukrenkelig. «Jeg trekker meg og trekker deg varlig inn til meg, velkommen».

Sannheten i det å rødme. Friskheten når blodet siver ut i ansiktsmuskulaturens kapillærer.

Magemusklenes drøye gjesp, bukhinnens tanketrampoline, den stille jubelen i solar plexus når blodet strømmer med hvilens oksygenflyt.

KUNSTEN Å GI OPP

Å gi opp(over), slippe taket, puste ut. Da går vi side om side med det evige livet i oss. Den som lytter trestemt – års øvelse – hører vannbruset fra kroppens midterste bolig, hjertekamrenes fine sluse, blodårenes oksygenvind.

I lidelsen, nei, innenfor lidelsen, oppstår det en indre fred hos den som lar seg oppsøke. Ydmykelse skjenker deg samtidig kraften til oppreisning i en høyere dimensjon av tålmodighet. Smerter river alt dette ned i tanke og erkjennelse, men kilden fortsetter å komme stille nedenfra. Løvetannskilden.

SPØRSMÅL?

Er underklassens mennesker gode, mens middelklassens mennesker er onde, spør den første leser. Svaret befinner seg i litteraturen, ikke i samfunnet. Å skrive litteratur er en menneskelig feil. Tekstens underklasse er den mørke baksiden av lesningens middelklasse.

KOSMISK BUE, lærestykke

Ydmykhet blir ofte forvekslet med å ydmyke; verbet og substantivet har ulike betydninger og henger likevel sammen. Vi som blir avlevert på nederste trinn i arbeiderklassens spiraltrapp, noen ganger skyflet ut i underklasse og en stigende klassebevissthet, noen ganger kastet opp på trinnet over, fikk grytidlig lære forskjellen på ydmykhet og ydmykelse. // Også det andre er nødvendig, å bli ydmyket. Vi tar avstand fra ydmykelser av sosialt, religiøst og politisk opphav, og vi skal forsvare hverandre mot ydmykelser, men ydmykelse er nødvendig å erfare og gjennomleve for å kunne solidarisere seg med fattige og syke, og for å kunne finne seg selv blant de ydmyke og forurettede i en ikke-voldelig revolusjon. Bare der kan vi finne oss selv i mennesket. Mine strenge og rettskafne foreldre lærte meg underordningens kunst, som de overordnede tror handler om underkastelse. Vi blir tråkket ned, men reiser oss hver gang.

Støl, spenstig.

Som begrepet viser handler det om en viss orden, en organisk orden der den menneskelige bevisstheten kan høste rike frukter i trykket fra de åndsfattige overklassene (nb/ ikke psykologiens «underordningsstrategi»).

Se hvordan buddhistene kan bukke. «Se hvor stille jeg kan være.» Se hvor usynlig du kan bli.

«Put your mind in the heart», sier Filokalia i engelsk utgave, og foregriper hypermoderne hjerteforskning som lærer oss sannhetsgehalten i den pascalske devisen. Hjertets hormoner og indre rom gir en annen virkelighetsforståelse enn hjernens. Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår. Dets meditative beskaffenhet er handlingsorientert og lyttende.

Hjernen snakker til hjertet, hjertet lytter til hele kroppen, kroppen lytter til fellesskapet.

HJERTELESNINGENS FORTSETTELSE

Her tar vi farvel med dem som ennå ikke har landet omkring i bokens mange nedslag, og som stadig leter etter fra-side-til-side-boken, som ikke finnes lenger, forlengst oppslukt av litteraturhistorien, henvist til fortidens pro-et-contra-hjerner og miljøkrisenes voldsomme opprør på to adskilte fronter, de som kan lese og de som ikke vil lese.

MANGELENS RIKDOM

Fattige barn mangler all den sosiale selvbeskyttelse mange barn kan ta for gitt, særlig kroppslig sett? Tabu, misunnelsesuverdig: Fattigkroppene blir skadet for livet. Fattigkroppene blir aldri anerkjent for hva de er, men vurdert som det de kunne ha vært.

Men vi lærte å lære. Fattigsamfunnets læring er beslektet både med sokratisk visdom og dypøkologi; jeg bruker begrepet dyplæring. Vi kan lære matte og språk, kappgang og fiolinspill, kødding og forsoning. Skolesamfunnets læring er grunnleggende sett mental og fysisk etterligning, en slags kognitiv runddans. Dyplæring er ikke å bite seg selv i halen, men å kunne løpe fort i ring med en appelsin i hver hånd, mens du kontemplerer en bønn og synger Imagine for den som vil høre seg svimmel. Verden ler!

Dyplæring er treenig. Tømme ut erfaringen i dypeste tillit. Bli tatt imot av den andre, som tømmer ut erfaringens overskudd. Bli tatt imot av den tredje som tømmer ut erfaringens innhold i en syklus som gjenskaper mennesket i kjærlighetens planetariske rotasjon. Dyplæring er den ødslige overfloden i en vanntrapp, Nilen som flommer og befrukter, Arken som seiler omkring med mangfoldets ballast, i påvente av en liten fjelltopp.

LÆREMESTERE

Jeg oppdaget at ved å underordne meg et menneske jeg så opp til og ville lære av, lærte jeg med hver fiber i kroppen, i motsetning til hodelæringen som pedagoger tror er læring. Dyplæring er kroppslig, slik dansen kan ta opp i seg musikken og stillheten

Maria Magdalena omfavnet disiplene og lærte dem noe de ikke engang visste at kroppene deres forstod, men de lot seg frigjøre med en omfavnelse. // Slik kroppen ikke blir sterkere bare av passiv hvile, må det mentalfysiske i oss tåle belastninger og tidrommets bendinger for å modne. Modne betyr ikke endre, men: Fordype det som allerede her.

Behag er den rette linje, stillstand, indre død. Tyngde, anstrengelse og ydmykelse kan bende mennesker over i et nytt liv, i overensstemmelse med krumningens livsbue, tvers igjennom kosmos, slik at ingen til slutt kan oppnå å såre eller skade oss:

Å KJENNE SINE BESKRANKNINGER

Det er gjennom å (er)kjenne sine beskrankninger at mennesker kan lære seg «conscious suffering»[30], mens uvitende lidelse betyr at beskrankningene ennå gjemmer seg inni kroppen, i mentaliteten, slik at du bare vil lære deg selv å kjenne gjennom (å bruke) andre mennesker. (Begge erfaringer er nødvendige).

Dette er veien til den 4. dimensjon og en form for lesningens big time:

Du ser ikke deg selv for bare neste-omgivelse. Å kjenne sine beskrankninger er å bli ett med omgivelsene, mennesker og dyr, planter og luft. Det er å slippe seg gjennom loven om de tre (se s.8) sin krumning[31] eller kanal;  livsbuen som lar ett stadium være bekreftelse, neste stadium bli benektelse og tredje stadium et mirakel hver gang, en økende forsoning. Derfra stiger ånden over i større enhet i ett og samme åndedrag, og vi er i den 4.dimensjonen uten å kunne vite det med annet enn takknemlighet. En så dyp læring krever alt av et menneske, og den gir alt.

Dyplæringen er en person, en selvstendig kjemisk-personlig instans, i hjertets hormondans. Dette er et dikt

FØR SPRÅKET

Mine læremestre hadde rom for flere identiteter og kunne huse flere lærlinger i sin oppmerksomhet. De menneskene som kom min vei (og ville lære å lære) har vist meg at et menneske kan finne seg selv i Den Andre, for så å miste seg selv i seg selv, før identiteten[32] gjenoppstår i et nytt format og med en ny form for styrke.

Hemmeligheten for en så grunnleggende læring er jevnbyrdighet i ulikhet. Lærlingen skal behandles som en (kommende) læremester.

Speilingenes jeg-dyrkelse fører tilsvarende til umodenhet, svik og varmedød. I sistnevnte tilfelle er du slave av dine beskrankninger og bruker et annet menneske for å komme fri fra deg selv: Katarsis i kloakk. Beundring gir på dette nivået forakt og opprørsbegjær. Dette har ikke den kosmiske lovmessigheten rom for.

Da må du leve alt sammen en gang til, ett trinn ned, re-start?

TRAGEDIEN, begynnelse

Den sosiale likevekten i velstandssamfunnet tillater ikke lidelse og gjensidig svakhet, men dyrker utvendig styrke og medikamenter, en dualistisk «gaffel», for å bruke sjakkspråket. Gutter har i et slikt samfunn blitt hjemløse i sine fedres fravær.

// The father and son are competitors, concurrents: they run together on the same road. The father is not superhuman as the sons imagines. He is neither transcedent nor perfect. If he rules, it is in the same world as the son. It is the best son and not the worst who make the most dangerous rival[vii].

En slik utvendig ”styrke” er det som på arameisk kalles ”Mammon”, de intetblivendes gud, konkurransemennesket fra instinktenes hjerteløse hjerne.

Sagt annerledes, vi vitner om gjennomgang og passasje; dobbeltbevegelsen i det å beskrive mens du erfarer, erkjenne mens du handler, se mens det skjer. «Jeg» er bare en utsendt medarbeider i alle disse vi-hendelsene[33].

Arbeiderklassens (litterære) passasjeverk: Overføringen av sosial og menneskelig forvandling.[34]

TIMEDIKT /18

Jeg er mindre enn de minste blant dere, men mer enn et menneske

Jeg stiger til værs som damp, faller som regndråper, strømmer som elver

/

MENS JEG SKRIVER[viii]

”Renegat Renard” har latt høre fra seg igjen på Facebook. Noen vil hevne seg på meg, det er nå hevet over tvil. En stund tenkte jeg at dette er et sykt menneske, men truslene var reelle nok, veloverveide. Dette er mer enn underlig siden jeg i denne boka skal vise fram det sanne mennesket, ikke retusjeringene og spenningsforestillingene vi har om oss selv. Jeg får en kort melding i innboksen: ”Du skal ikke kjenne deg trygg, men det gjør du kanskje ikke heller?”. Undertegnet Renegat Renard. Selv om jeg vet det grenser til noia – som om noen overvåker ordene mine, ja, blander seg inn i skriften og skriver mot det jeg skriver, en usynlig sabotasje? Når? Forbrytere bryter ofte sammen, gjennom sine illgjerninger, et aktivt sammenbrudd; henvendelsene fra RR har en eim av dette passiv-aggressive .

Renard betyr rev på fransk. Renegat betyr overløper. Denne boken er kanskje ventet og fryktet av noen som har all grunn til å frykte seg selv? Er RR den som frykter mine ord? Men om det nå er sant at jeg har trådt over i paranoiaens syltynne følsomhet, og fra denne tilstanden erkjenner at jeg er over våket:

MED-SKRIFT

Renegat Renard har frivillig meldt seg inn i forfatterens univers. Men hvorfor? Hvordan? Ikke med-forfatter, men mot-forfatter? Samtidig?

Det står skrevet «Elsk dine fiender!», men ikke at vi ikke skal ha fiender.

MENNESKELIG KONVERGENS, KOSMISK RUNDDANS, lys

Vend blikket: Det nye mennesket under overopphetingen får sjansen til å stanse opp, trekke pusten, re-orientere seg og bli langsommere i ord, tanke og gjerning[35]. Skriv langsomt. Les enda langsommere. Tiden strekker til.

Ved langsomhet og senket puls kommer det funklende lyset til syne, den kosmiske kraften i nevronstormene mennesker deler og deltar i. Lyset bølger gjennom kroppens skimrende cellemørke, hjernen gnistrer, hjertet lytter. Den som virkelig har lukket øynene vet at mørket ikke finnes.

SOSIAL KRAFT NEDENFRA

Heltene under klimakrisen er de som lever stille liv; de fattige, naturelskerne, de som trekker ned tempoet, de kronisk syke og syke gamle, aleneforeldrene som strever for å få endene til å møtes. Media omtaler bare de radikale politikerne, bedriftseierne og miljøforkjemperne, men miljøkampen vinnes av dem som lever nøysomme og stille liv.

Konkurranseleseren i Elfenbenstårnet har allerede advart meg, dette kan bli for negativt, for omstendelig, for drøyt, for langsomt (hvilken glede å skrive); moderer deg radikalt hvis du vil bli hørt; ”smør” dine fiender hvis du vil frem i verden med likandes ord, gjerne sleipe ord, bøy deg for de konfliktskye, fjesk med fjeskerne, ti med de tause, forfør leserne; gi etter for det middelmådige og sanseløse skjønnhetskravet i litteraturen.[ix]

Nei.

Jeg tar på meg en utvasket gammal trøye og går ut i den solskarpe vestavinden. Blåmeisen knitrer.

                  Lidelsens kjærlighet //

KORT BREV TIL FREMTIDEN fra en sønn

Blant de døde er det min far som er meg nærmest, slik du sto meg nærmest mens vi levde sammen i huset her. Far var mye syk, og jeg visste aldri om han likte meg. At han elsket meg var jeg ikke i tvil om. Du likte meg ikke, synes jeg var for mager og for arrogant, for observant og for stille, men du elsket meg, det kan ingen ta fra oss, selv ikke du. Jeg var din sønn, du var min mor. Far ble nær først etter at han døde, slik det ofte blir med oss sønner.

Sannheten er at jeg går i min fars fotspor, og slik har hans liv, og død, stadig rykket nærmere mitt liv, og min død. Det er forresten ikke riktig å si at jeg går i fars fotspor; jeg løper og flyr. Ofte ligger jeg der. Gå kan jeg bare med stort besvær. Det er i dine jordspor jeg lever.

Min venn Rob Z. fortalte meg en gang hemmeligheten med å vende fortiden ryggen. Du skal være mann for ditt verdenshat for å makte denne kroppsbevegelsen. Samtidig vender du deg henimot kjærligheten, ikke som vane, men som bevegelse. Tro ikke at det holder med holdning. En holdning holder ikke særlig mye, bortsett fra en viss fasade, et visst ortostatisk trykk. Kroppen må i gang med større sprang enn dette, større flukt, større flyt.

Du må kjenne i sidene hvordan du vender ryggen til, langs armene og ribbenssømmen; og deretter, som en frisk bris over kinnet, mot bakhodet. Hver gang en ilter tanke trekker deg ned mot fortidens gjørmete elvebunn, i det alltid like lunkne og grunne vannet, gjelder det å vende ryggen til, som en sel. Seloppgivende. Resolutt. Selvsensurerende.

Bare råtnende bløthjerter sikler for fortidens trygghet. Bare middelmådigheter lengter mot den tryggheten som ikke lenger finnes. Slike som oss. Jeg besøkte dere med en beinlengdes avstand, og jeg ville sparke meg unna lasset av jordmasse/ som begraver dem som blir kavende/ i fortidens myrgytje.

Det er vanskelig å leve med at dere døde så tidlig og var så lite levende da dere levde.

INGORANSENS SMERTEFORM, MØRKETS HÅP

En av smerteformene som oppstår i underklassen kommer av omgivelsenes ignoranse. En annen av hat. En tredje av arroganse. La fare! Frirommet ved ydmykhet, derimot, deler jeg gjerne med flere. Det dominante hatet er skadelig for den som hater fordi det hardner blodårene og snerper blodstrømmen, tørker ut assosiasjonskraften med en brennende indre ørken der selv mentale kaktuser blir selvantennende.

På dette stadium vil de litterære skjønnåndene forlengst ha etterlyst blomster, insekter, innvoller, undring, kjøkkenredskaper, følsomhet, konkresjoner, whatever, men vi køler på:

Svedjebrukets offerfugl, fruktbar!

SØNN UTEN FAR

Vi er vel kjent med rå lidelse og lidderlig dårlige på maskeringer. Vi mangler alt, men vi vi er i tilblivelse, som det en gang het. Åpen råk. Derfor blir vi også lett (og stadig tyngre) omsorgsfulle og tjenende, samtidig som vi får nåde til å gjennomleve de livene vi lever. Ikke en fiber ubrukt. Vi fremstår som nedslitte, men ikke uten spirit. Vi elsker våre fiender så vidt det er, men vi elsker dem så langt vettet holder. Vi har tross alt mange fiender. Selv ikke Bøygen kan snike seg til innflytelser her, siden vi ikke sperrer noen ute. Alle er inkludert og kopulert. Til slutt blir vi friluftsmennesker i eget hjerte, omgitt av allnaturens alle mennesketyper, et levende galleri drevet av en forblåst gallerist uten bopel og fast adresse.

Jeg kan ha skadet enkelte mennesker med min vidåpne mentalitet, det innser jeg, for det åpenhjertige i min underklassebevissthet kan være en prøvelse for dem som trygler om grenser og begrensninger. Vingene kommer med økende vind («Fugle større enn vinden/ vet ikke hvor de skal hvile vingen», siterte en av mine første venner. – PLC).

Med min siste Venn i livet var det ikke slik.

VENN

Venn var ikke krykkenes mann, men svevde i blikket, av mangel på neddrift, grounding, jordkontakt. Han var sønn uten far, tung uten tyngde, from uten frihet. Livet igjennom skulle han lete etter denne faren, denne andre-enn-ham-selv-og-faren.[x]

// The son is the faithfull copy of the father, his mirror image. The conflict between the two men does not feed on differences, as all thinking with common sense would have it, but on resemblances

YNGLINGENS VINGLING

Venn fulgte meg med et blikk som var blendet innenfra. Til å begynne med tok jeg det for gitt at han bare stirret litt fraværende. Når jeg ble bedre kjent med ham kunne jeg etter noen år se gjennom øynene (hans) hvordan hun trakk konklusjoner (ørliten rykning i pupillene), eller kanskje heller hvordan konklusjonene trakk ham for oppmerksomhet?

HUN MISTET DET HUN SÅ MENS HUN SÅ DET, MEN MERKET DET IKKE.

Feiltolkningene hans var mange, hun røpet dem som forkjærte påstander og forvirrede spørsmål bak normalitetens plexiharde beskyttelse. Bokførte jeg dette tolkningsmønsteret? Mørket stanget i ham fra baksiden av øynene, men slapp aldri ut. Han var to personer, og hun valgte feil person. Det ble meg.

DEN OPPRØRSKE GAVMILDHET

Svikefulle venner kjennetegnes ved at de bare tar kontakt når de er tomme innvendig, gjerne med en sliten bestikkelse under armen, og de ramler alltid like stappmette ut av døra. Min venn var dreven til å skjule sine spor. I sin blendende velvilje fikk han på diskret vis mennesker rundt seg til å kjenne seg mindreverdige. Det han rasket med seg av oppmerksomhet, mat og sladderfortellinger skjedde med en mine som fikk deg til å kjenne at du skyldte ham noe. Stor eller liten gave, han maktet ikke ta imot noe uten å overdrive takknemligheten der gaven ikke var stor eller fin nok.

Han kom fra en velstående familie og manglet bare seg selv.

Etter hvert skulle jeg få erfare hvordan Venns higen etter gjengjeldte gaver var et varsel om en annen gjengjeldelse, i en ganske annen form og skala, noe som kan bli den levende bokens hovedtema.

Jeg måtte erkjenne: min interesse for vennskapet skyldtes også et forfengelig ønske om å bli godt likt av ham. Jeg gjenkjente selv tendensen til å komme med en gave der hvor jeg ikke kjente meg helt sikker på om jeg var velkommen. Gjaldt det også Venn? Denne spørrende gavmildheten hadde jeg fra mitt foreldrehjem. Fordi vi var fattige var vi så redde for å virke gjerrige at vi alltid hadde med oss gaver til dem vi besøkte, om så bare en hjemmebakt kake, en blomsterkvast fra hagen. Vi delte med alle, også dem som hadde mer enn oss. Våre gaver var en bønn. Venn kom fra handelsborgerskapet og var oppdratt til å spille råflott i transaksjoner. Han bygget i det stille vennemakt og var beregnende i all sin ferd. Hans gaver var et ennå uutalt krav.

/

FORFATTERENS GJØDSEL  

Gjorde denne dikotomien meg til forfatter? Jeg gjennomlevde det alle mennesker går igjennom, å måtte se nærmere etter, men jeg kunne ikke slutte å se —

Skriften ble øyne, øynene ble tegn.

Min venn og jeg gled fra hverandre, som det heter. Løgner er som lunkent, sotet brevann under en glatt isbre. Før eller senere sklir isfjellet ut. Havet stiger. Planter, dyr og mennesket drukner.

HØRSELENS VENNLIGHET ER Å LYTTE, forfatterredskaper

For å høre og se andre menneskers handlinger må vi oppdage hva som er tilfeldig i deres uttrykk, eller kanskje heller ufrivillig. Varsleren må gå alle omveier for å forstå det tilfeldige og ufrivillige.

Min ungdoms venn var galant ned i hvert minste blikk. Først fant jeg holdningen hans behagelig. Så oppdaget jeg langsomt det han ikke sa. Jeg møter stadig flere mennesker der ordene ikke vil komme over leppene som sanne, alt mens det indre mennesket står og roper ut gjennom øynene og ørene. Det indre mennesket knebles. Det blir som en bortført fange, det vil ut, vil syns og bli hørt! Øynene er utveien, ørene gjemmestedet.

Venn var så konturløs at ingen kunne merke bevegelsene hans mens han listet seg rundt mennesker, lik skyggeflekker på en gråhvit vegg. Gjennom år kunne han bearbeide en venn, mildt og smidig, målrettet med små drypp av overtalelse, en overtalelse som så ble trukket tilbake, men ikke så direkte at den mistet sin virkning – for så å bli fremmet igjen. Han planla å avslutte vennskap han nettopp hadde innledet. Han endret folks livsretning, umåtelig tålmodig, enestående lydløst. Jeg kan ikke engang si om det han gjorde var galt, langt mindre om det var rett.

Jeg varsler mildt om slike mennesker. Er jeg en av dem? Er du? Deres kjennetegn er en form for usynlighet. De blir sjelden varslere, men ofte alkoholikere og stoffavhengige. De lever av andres stoff og må hele tiden søke erstatninger for den gapende tomheten i seg selv. De sulter etter levende stoff.

Den usynlige vennen bryter ikke en relasjon fordi den er usunn eller kjedelig, men fordi den ikke er innbringende. Da slår den galante gangarten over i en humpende gange. Ansiktet til denne typen er fortrukket av skam, men hen kontrollerer ansiktsmuskulaturen og smiler litt sørgmodig.

Dette er de hvite maskenes mennesker som ikke kjenner sin far eller mor eller søster eller bror.

TIMEDIKT /19

Det jeg ikke kan forklare er sant

De store traumehistoriene i et menneskeliv gjentas tre ganger. Først som passivt sjokk. Neste gang som aktiv sjokkhandling, rettet mot andre. Til sist som tragediens fødsel.

Venn led av en akutt konkurransefrykt, bak en uklanderlig fasade. Å overta plassen til Den Andre var hans eneste foretrukne plass, siden han manglet en plass i seg selv. Han kunne ikke nøye seg med å dele og fordele, men måtte plyndre og eie alt han elsket, i det stille.

  1. // Oedipus puts the sfinx out of the way; violently removing this new obstacle from his path, he loots the treasures stored in the royal tomb.

/

TRASKENDE

Løgnen er popularitetens rotor; den får oss til å sveve og stige, som en fugl Føniks. Mens sannheten er det sosiale livets uteligger, langsom, traskende, nær jorda, nær jordas rikdom.

Sannheten er kun rask som kjærlighet ved første blikk, lynrask og naiv, for evig og alltid. Kjærligheten er raskere enn lyset: Sannheten er kjærlighetens langsomhet.

BLIKKFANG

Det biologiske blikket måler raskt og instinktivt, det kultiverte blikket kan se bedre etter, langsommere. Kunst er å la disse to blikkene smelte til ett.  Fliken av sannhet hver av oss forvalter befinner seg i hjertets trofaste rytme, i håndtrykk og nevearbeid, erotiske omveltninger, over, under og sidelengs. Kunsten begynner først i kroppens stille kontemplasjon.

INNBRUDD

Her bryter Konkurranseleserne inn og foreslår i fullt alvor en av tidens moralske slagere, fremvist av den fjerne postmodernismens lave kråkestup, nemlig at sannheten er brutal, og mon ikke løgn kan være hensyntagen?

Jeg svarer bare at hver gang jeg bruker begrepet «sannheten» er det som poesi, alltid underminert og utvidet av konteksten, gjennomblåst av vinden, synkefull av regnet, strålende av sol bak sky. Nå føyer jeg til: La meg slippe å veksle begrepene som mynter på et glinsende hvitt pissoar.

URETT

Når en ung mann fra underklassen oppdager forstillelsene hos de svirrende, selvhenførte klasser, kommer erkjennelsen av livets betingelser som et irrasjonelt dødsønske.

Betingelsene er så ulike, og ulikheten så underslått, at det hisser vagusnerven[36] til  utladninger, som om lynets sikk-sakk-energi hadde tatt bolig i kroppens svai. Ikke bare hoper urettens seg opp i de fattige kroppene i nervenes sikk-sakk-mønstre. Den samler seg i krøllete bilder, fra de minste til de største: Kroppene bærer frem hundrevis av eksempler, klumpet sammen lik et dødt stjernekløster, implodert i et hvilket som helst atom,  underveis til Tellus fra Vagus.

NATURSPRÅKETS SVINGNINGER

Når vi skriver i naturspråkets skiftninger, er det fordi klimasammenbruddet først vil ramme verdens fattige som kjenner voldens grusomme skiftninger som natur. Skriften må lære naturen å kjenne, for naturen kan ikke lære litteraturen å kjenne; den er selv litteratur.

DEN FATTIGES BETINGELSER I LITTERATUREN

Når du er fattig vil nesten alle mennesker omfatte deg med bedrag, morgen, middag og kveld. Også dine nærmeste. De vil ufrivillig eller frivillig håne deg, synes synd på deg, forføre deg med ord, bedra deg med pengeknep – kort sagt sørge for at du blir innvevd i et nett som bare er til for den som vever det, og som selv blir fanget der, uten å skjønne det. «Så trist», sutrer denne leseren for å slippe synet av sine egne mentale uvaner.

Fristelsen til å påføre den syke og fattige mer lidelse (fordi hen allerede er under pari), finnes hos de mest kristelige og religiøse mennesker. Vi opplever det hver dag og beseirer det hver time. Eksempler underveis.

TAKKE GJENNOM

De fattige foreldrene mine lærte meg noe jeg så langt har fortiet i denne boken om et varslet mord. Jeg takker for de minste gleder. Jeg takker meg gjennom alvorlig sykdom og takker meg vekk fra fordummende forfengelighet. ”Takk under alle forhold”, lærte vi, men jeg har ennå ikke lært å takke for svik.

VI, venn

La oss nå skape handlingskarakteren jeg leter etter:

Venn var en lystig fyr med et godt liv og mange talenter. Når noen var ille ute kunne han stille opp og trøste. Ikke lenge ad gangen, men hvem kan vel det? Han var verdens morsomste samtalepartner, mens jeg ble verdens morsomste lytter. Slik snakket han sammen. Vi lyttet til ørene ble digre som seilskuteseil og vindkastene drev meg mot fremmede kyster.

Til slutt var jeg helt og fullt fritt-tiende. Den seende kroppen verket slik kroppen gjør i en høyere energitilstand, men det visste jeg ikke da. Blodtrykket steg. Jeg vaklet hjem fra besøkene hos ham som var jeg årelatt- Langsomt begynte en fortelling å ta form.

HVIS?

Hvis Venn er en tålmodig leser vil han i den ødipale konkurransens navn sørge for å la meg fortelle denne historien først. Hvis? Deretter ville han avvente min død, for så å kunne publisere sitt drøvtyggede materiale uten sannhetens motstand, da som forfatter. Ja, hvem vet?

ETHOS 

Vi har gitt meg følgende skrøpelige ethos når det gjelder forfatterarbeidet: Skal jeg dikte gjennom egne erfaringer, må jeg først ha gjort alt jeg kan for å skvære opp med medmenneskene. Bare typene som ikke kan eller vil forsones og gå videre, blir handlingskarakterer i mine fiksjoner, grundig arbeidet med, for at det jeg skriver skal være sann litteratur

(min konsulent synes å tro at mitt litterære jeg er fysisk, mens det er et kroppslig nevronregn fra et ødelagt klima, nerveimpulser fra et skadet fellesskap, fettholdige blodomløp i en samfunnskropp, fortynnede organrytmer i henhold til kinesisk akupunkturtradisjon).

VENNSKAPETS VEKSTHUS

Venn var en smidig inntrenger, en reporter in spe. Når jeg gikk ut av rommet, sjekket han papirer, bøker og den informasjonen hans glupskhet ville tilfredsstilles av. Var jeg på toalettet hørte jeg ham åpne skuffer og skap på kjøkkenet. Hver gang jeg kom inn i rommet så jeg et ansikt som ikke akkurat var varslerens ansikt, men det motsatte, en fortrukket mine som delvis utstrålte triumf, delvis skyld, delvis trass. ”Dette er min rett”, sa det ansiktet, uten å skjønne at rett og mett er samme måltid for den som snoker. Alt mens jeg ville hjelpe ham på rett kjøl, forherdet som han var, plyndret han hele huset.

Å se dette tilhørte min gjestfrihet. Å komme ham i møte i fortielsens ensomhet ble mitt forsøk på vennlighet. For Venn sørget for at hans venner alltid måtte be ham om hjelp. Etter hva jeg kunne forstå kamuflerte han sine hjelpebehov som de velvilligste tjenester for andre. Dobbelt sosial gevinst, for da stiftet han aldri sosial gjeld, mens andre mennesker kom i takknemlighetsgjeld til ham.

Han var livredd for å tape ansikt og grodde fast en maske som ikke lot seg fjerne, kanskje bortsett fra når han tyllet i seg alkohol. Da var det som om ansiktsmuskulaturen smuldret opp og avdekket et beinete oppsyn.

Gjorde Venn meg til forfatter??

Min konsulent spør her om jeg utleverer et vennskap, men nei. Dette er undersøkende litteratur i første stadium, ikke et forsvar for dem som forveksler frihet med friheter. Det er historien om to litterære gestalter, kombinert med en historie som utvikler seg mens jeg skriver, dvs. det jeg hele veien endrer i fortellingen – som forfatter? som leser av hver eneste linje

Hvem er det som uavlatelig bryter inn i denne fortellingen, gjør oppdagelser, utvider og stryker, presiserer og tilføyer nye innsikter? Erfaringene var en gang mine, men ikke ordene slik de

formes her, og slett ikke språket, eller: oratoriet; ei heller handlingenes rekkefølge. Alt dette skjøtter seg selv.

DET KOSMISKE MENNESKET

Antroposen blir den korteste av geologiske tideverv, allerede over før det ble erklært.

Kosmosén heter det nye avsnittet i jordas historie der mennesket tar et oppgjør med sitt teknologibundne jordeliv for å vie seg til innsats for flyktningen. Planetarisk mineralutvinning, lærerike kolonier, den lengste reisens større bevissthet.

Flyktning er betegnelsen på det nye mennesket.

Det kosmiske mennesket, som erkjenner sitt slektskap med både mikrober, meitemark, fugler, blomster og noen tusen milliarder gallakser og virus, vil oppdage seg selv gjennom sine menneskelige svakheter, ikke ved vidløftige og abstrakte idealer eller visjoner. Naturskade vil kommunisere våre menneskelige svakheter så det forslår. Lidelsene vil bli ubeskrivelige blant dem som allerede lider mye, men verst for dem som har skydd all lidelse og fornektet sin menneskelighet. Dette stedet i mennesket har ingen stemmelyd og er som to tårn med en bro på midten, men uten utganger.

Det nye mennesket er en skapning som er reddet ut av det gamle mennsk[37], «gamle Adam» (som er den første teknaturen), slik vi redder hverandre ut av et brennende hus og en brennende klode. Det nye mennesket er nettopp dette «hverandre», fra en gjensidighetskategori som er dypt biologisk forankret i «fellesskapsgenet», hjerteområdet, og samtidig spirituelt forankret. Vi er Kristus for hverandre, hellige i hverandre, frelsende for hverandre.

Vi kjenner til dette i kjærlighet, hvordan kjærligheten gir fornyelse gjennom feilskritt og feiltakelser.

MENNESKEBILDET I KOSMOSÉN

Dette er sivilsamfunnets kunnskapsform, i levende rapport med naturomgivelsene: Vi regner på en fruktbar jord. Ordene er en frøstorm i sakte tempo. Vi knytter oss til hverandre på tvers av ild og rom.

OPPGJØRET: MISUNNELSE SOM SAMFUNNSFENOMEN?

Kan det være slik at individualismens narsissistiske menneske fortaper seg i sin egen selvforakt og derfor misunner andre mennesker deres liv og eiendeler, en slags selvmotsigelsens ufrivillige identifikasjon?

Slik en fattig rasist automatisk misunner en fattig flyktning «fordeler» som han selv ikke «får»? Kan handlinger på mikronivå også produsere den moralske biotopens mikroplast?

De kjemiske giftstoffene som svømmer gjennom blodårene våre er kroppenes klimakrise, skapt av en kognitiv overoppheting, betinget av en maskinell kapitalisme. Partiklene vi puster inn gjennom nese, munn og hud er ukjente selv for de virusene som ble kladdet sammen til vårt DNA.

MEDEA-KOMPLEKSET, ur-misunnelsen

Ur-misunnelsen, Medea-komplekset:

Som mor mister Medea sitt symbiotiske privilegium fra de første leveårene fordi hun lengter etter seg selv gjennom sine barn med et hevngjerrig hysteri.

Medea har mistet seg selv og lengter etter sin mann gjennom sine barn. Hun har mistet forskjellskraften og besverger en incestuøs forskjellsløshet. Hun har løsnet fra sin morkake for å fortære den. Denne organiske logikken lengter etter lengselen og blir tankemaktens ulogiske vold: Enten ødelegger hun seg selv, eller-og hun ødelegge alle rundt seg.

Den løsrevne «morskjærligheten» ødelegger uansett, men hun merker ingen forskjell, erkjenner ingen forskjell, fordi hun selv en gang ble ødelagt i samme maskuline enten-eller; den herskende styrken som glemmer å puste ut i svakhet og som egger til krig (når jeg skriver denne setningen kjenner jeg duften av tannpirkerne fra baderommet i mitt foreldrehjem).

FARS-MISUNNELSEN

Ur-misunnelsen nærmer seg parodiens format:

En spørrende gutt måper av beundring overfor den store farsskikkelsen. I siste fase ser guttungen seg mett på den slike til-skikkelser, får farge i ansiktet, brusende opprørsfølelser og en fiktiv kynisme. Han kjenner seg mektig i all sin litenhet, fornøyd i all sin anger og hånlig i all sin svakhet. Han er såret og vil lette smerten ved å såre og påføre smerte. Snart får han en sønn, han også.

Ødipus-komplekset har kongelige forbilder fordi det handler om selvuvitende makt uten noen annen begrunnelse enn den symbolske. Derfor kan vi kanskje vite at (utallige) sønner sviktet med fars maktmisbruk og mors unnfallenhet får psykopatologiske opprørsbehov tredd nedover sitt symbolske kronprinshode.

Alminnelige dødelige kan lære at opprørsbehovet tilhører en fiktiv relasjon. Det individuelle opprøret er literature-in-action, og den tragiske utgangen viser tilbake til en far som aldri våget å bli menneske; deretter til en sønn som ikke finner fotfeste i noe annet enn et arvet nullsumspill; ad infinitum. Symbolet tar makt over kroppen og fellesskapet.

Den innbilte identiteten, som lengter etter å lystre omgivelsenes forventninger, kan kalles den falske mannen. Den falske kvinnen nøyer seg med mannens ribbein og gomler trøstig videre, som var det hele et grillselskap.

Seksuelt løsslupne sønner og døtre vender opprøret mot seg selv, for så å stille foreldrekravet til sine barn, besatt av symbolsk uorden.

DEN FJERDE KRAFTEN

Du er bekreftelsen, mor eller far er motstanden (veksten) og din kommende familie er forløsningen. Den fjerde kraften vil oppstå der du gjennomlever hele ditt liv i øyeblikket. Det du ønsker å bli og endre kan ikke endres med store tanker og store gjerninger, bare i det små, i kjærlighet og en viss indre stillhet, uten rus. Hengivenhet til handling og stillhet (paradoks) er langt å foretrekke fremfor anstrengelse og plikt. Det siste er umodenhetens tapperhet, det første er modenhetens underordning og mot.

Paradoksets orden: Ditt eget liv er fortiden i fremtiden, det som omslutter deg fra fødsel til liv, lik en usynlig sky som siver gjennom deg og lar deg møte dine foreldre og venner, kjærester og kolleger. Alt finnes i skyen, i uvitenhetens sky[38], som ikke lagrer informasjoner og datamengder, men det stoffet livet veves av. Å erkjenne skyen og Gud er simpelthen et samtykke om å gjøre. Selv et barn forstår det og er det.

LYSET SER MEG

Jeg skriver dette i et rom som lyser av hvitt treverk, foran et vindu så stort at det dekker nesten hele vestveggen. Ettermiddagslyset ser meg, lyser inn på meg; jeg er gjennomskuet av utenfralyset, det smerter i øyenlokk og ansikt, utover på armenes overside, som om kroppen ble kledd i lysets brennende kappe.

Åsen jeg skimter er spettet med lyssøyler så skarpe at trærne fremstår som avsvidde skygger og perledryssende positurer. Disse skyggene stiger med lysets kraft, men jeg kan ikke se hvor, siden lyset gjør øynene mine numne. Jeg har nettopp våknet etter dagens sjette koma – en dagstøtt form for kollapser, som lå jeg i et frostkammer uten mulighet til å røre meg, men ved full bevissthet, våken i søvnen, febril i klarheten. Det tar meg en time å komme løs fra denne søvnens frost i kroppen, som om jeg kun langsomt får lirke meg inn i blodstrømmen, finne frem til musklene, senene, leddene, for der – der? – å finne repet, nei, grepet, det jeg til slutt får nåde til å gripe fatt i, slik at jeg kan dra meg opp av frostkammeret og med skrittene til en olding begynne å bevege kroppen. Fra død til liv på en time. Ikke verst! Etter en ny time nærmer jeg meg min egen alder. Jeg går kledd i en velsignet poncho fra Bolivia, hendene mine bærer pulsvanter, knærne et angoraomslag. Er jeg lettet over at ingen ser meg slik? Er vi lettet? Kjødet er tynget, kroppshuset lettet? Kunne jeg stilles ut i et sosialmedisinsk museum, kanskje stoppes ut? De få gangene jeg forlater huset er det for å gjøre innkjøp i en butikk like ved, plukke inn noen urter, finne en soltime for å lindre de brennende frostsmertene. Jeg arbeider fra 6-tiden hver morgen helt til midnatt, bare avbrutt av disse komatiske kollapsene som noen ganger tar en liten time, andre ganger 2-3 timer. Disse avføder jordskjelv i brystkassa der hjertet stanser opp og kjemper for å få oksygen til blodet. Døden blir en påtrengende bekjent mens ettermiddagssol ståker i vinduene.

Døden blir en venn, en siste og første kjærlighet.

Når jeg en sjelden gang besøker familie og venner må jeg ha en stol der jeg kan ligge bakover, derfor er det ofte enklere at folk kommer hit. Det aller enkleste er visst at ingen kommer. Jeg har mat, drikke, lys, mørke, en rik fortid, en skimrende fremtid, øyeblikk så smertefulle at jeg må lære å bevege meg fremover gjennom flammehav, og salige øyeblikk da tiden smelter til et speilblankt verdenshav i retina. Fremtid? Alt jeg lever er bønnens fred og opprømthet, et lite drivhus om sommeren, peisbålene vinterstid, skriften i det jeg leser og skriver, raseriet. Det er forherdende å være forlatt av mennesker, men jeg er underveis til enhet i det menneskelige, lidelsen ved å være der, kampen i denne skriften som hele tiden spør hvem jeg er i dem jeg er rundt meg, i dem som var rundt meg, som lever i meg, lik hvite skygger. Slik skriver jeg i dette trehvite granrommet som også er skriftens rom, i den brennende frostens lys-etsninger.

Non nobis solum nati sumus[39] (Cicero)

TIMEDIKT /20

Metangassens giftige bobler fra havbunnen vitner om stigende løgn

Sotpartikler på stadig mindre isflak, kapitalismens menneskebilde

VARSLEREN OG LØGNEREN

Varslerne har lært seg å se nøye hva mennesker gjør mot hverandre, og er ikke så opptatt av hva eller hvem mennesker er, moralsk sett. Det et menneske gjør kan få konsekvenser for hva det blir, men for en varsler er det  handlingen som forteller historien. Løgneren er så forløyet at han ikke klarer å oppfatte dette avgjørende skillet mellom handling og væren.

Løgnere tror villig på hverandre og aksepterer løgnene i fellesskap. Felles løgner gir en viss lunken varme. Det er derfor løgnen er venn og fiende samtidig, den skiller ikke, tar ikke stilling, holder seg på det jevne og motsier ikke makten, som selv er løgnaktig.

Sannheten mørke, skriver Sonnevi om, men ikke så mye om den instansen som kan se, i og med dette mørket. Varsleren tåler feil og forgåelser, forsoning og tilgivelser, men ikke den stutte løgnen som klamrer seg til sitt, lik spøkelset i Til de gjerrige (Moliére).

KVERNSTEINENE, ferskentreet

Dette er dagen da krokusene skal blomstre for første gang. Safranens seige pollen slipper motvillig noen frø i luftlagene. Jeg går til det store vinduet og blir svimmel av lyset, trekker meg tilbake, vender om og velger kjøkkenvinduet som er østvendt. Ferskentreets uanselige blek-lilla blomster i en ennå lav vårsol. Bare når blomstene er mange oppstår ferskentreets våraura, lik en vakker kvinne i gjennomsiktig påkledning. At så små blomster kan bli til så store frukter, tenker jeg, stikker føttene ned i de nye joggeskoene, griper stavene og vandrer ned Skogfaret, ned mot elva, den grønnskimrende Seutælva, der jeg fisker min første gjedde og røker min første sigarett. South State! Svimmel tilbake fra den korte turen, kollapser jeg og kvernes ned i smertene; våkner noen timer senere i samme støvete steinkvern. Nå følger timers oppstigning i den indre gruvesjakta, trangt og iskaldt. I nitiden spiser jeg stekt røye og drikker et glass eplemost fra Askim, før jeg tenker på hva smertene gjør med det jeg skriver, smertene, og befrielsene fra dem. Smertens kvernsteiner, hva gjør de med oss gjennom år? Blir vi mer eller mindre menneske? Mer og mindre? Smerte og stein – snublesteinen du bringer med deg lik en hypofyse[40].

MØRKEBLÅTT MINNE

Når jeg går inn i kroppen min kan jeg registrere omgivelsenes beskaffenhet helt fra jeg var knappe året gammel. Jeg gjenopplever tyngden ved mammas nyfødte morskap, usikkerheten, ensomheten; hvordan jeg prøver å vri meg løs når hun omfavner meg for å få trøst. Når hun er mett av trøst, setter hun meg ned på gulvet. Jeg skriker av frykt og raseri, kjenner meg tømt og alene, men da skjeller hun på meg. Tidlig vendte jeg meg innover, skrekkslagen over de støvlyse tilstandene rundt meg, selv om det også vanket kjærlighet og glede. Det var konflikten mellom gleden og foreldreensomheten som gjorde 1-åringen opprørt. Jeg kjenner tyngden i rommet når foreldrekroppene ikke var i lage, men også den indre desperasjonen fordi jeg var alene. Kroppen min erindrer det jeg i dag ville kalle indignasjon fordi jeg måtte «forstå» mine haltende omgivelser. Jeg var fra et annet sted, en annen tid, en annen planet. Slik lærte jeg å se mennesker for hva de var, noe som gjorde flere voksne i familien litt redde for meg. Kom en onkel styrtende til med kjekkaseri eller falskhet, så jeg fyren rett i hvitøyet. Noen ganger gråt jeg av angst over denne merkverdige menneskelige falskheten fra alle dem som ikke kjente seg selv fra begynnelsen av? Dermed fikk jeg også nåde til å se mennesker som tok imot mitt åpne blikk, som tålte å bli sett av et barn. Ikke alle voksne gjør det. Kroppen min erindrer med stor fryd tre mennesker som innlemmet meg i sin tilstedeværelse, morfar, en onkel og en tante. Den lille søsteren som kom ble også en utfrielse. Etterhvert venner. Fellesskap fikser mye. Moren min lærte det etterhvert, faren min var litt treigere. Vi er den fødte varsler. Var jeg En Annens barn?

KJÆRLIGHET OG DØD

Kjærlighet og død er samme portal. Den som elsker dør fra sitt falske selv og blir møtt med samme risikofylte dynamikk fra Den Andre. Det er kjærligheten

TAKKSIGELSE

Individualister har vondt for å si takk. De tror takksigelse er en slags høflighet, men det er fellesskapets trylleformel. Når vi sier takk anerkjenner og bekrefter vi den åpne relasjonen og en gjensidig avhengighet. Når vi sier takk erkjenner vi at vi er mennesker i gjensidighet som liker å få gaver og oppmerksomhet. Den som helst ikke vil takke prøver å fremstå som mer betydningsfull enn han er. Han vil skjule sin avhengighet av andre mennesker i frykt for å komme i gjeld. Hun sier «oj!» i stedet for takk. Takksigeren vet at vi skylder hverandre alt[41].

FAR, SØNN OG SKYLD /

Oidipus is the child of Fortune, the man of spectacular highs and lows[42].

/

VENN, VELKOMMEN INN I TEKSTEN!

Jeg vet at Venn leser disse linjene; vekselvis kjenner hun seg truffet, vekselvis forvirret, antakelig også engstelig for å ha blitt varslet om. Jeg trenger en slik leser og vil derfor invitere hen inn i teksten. Han er i denne sammenheng ikke først og fremst en yngre person hvis handlinger jeg beskriver, men en erfaring som leser mens jeg skriver, en med-skriver. Ja. En lesende erfaring. En hacket erfaring?

Jeg håper inderlig at det skrevne vil være bevissthetsutvidende for henne, hvis ikke har jeg mislykkes. Det er det eneste kvalitetskriterium jeg har i denne «romanen», at Venn og andre velfødde undergravere, sjelelig forviklet i en knute av sluhet og kynisme, skal bli frigjort fra beregnende atferd og få puste i et fritt hjerte, om så bare et sekund eller to. Life-changing.

RENEGAT

Jeg er i tvil om jeg skal skrive det allerede her, men ser at jeg røper meg i avsnittet over. Mac-en min ble hacket og måtte repareres. Dokumenter ble stjålet, noen leser det jeg skriver! En dag begynte kameraøyet å lyse av seg selv. Hvor lenge det var aktivt før jeg oppdaget det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har fiender, noen mektige, andre misunnelige, slik sønner vil utmanøvrere fedre, selv etter at de er døde.

Bare puddinger er uten fiender.

Venn følger meg som en skygge, på Facebook (via en anonym konto), i webinarer der vi begge deltar – han pseudonymt, jeg under fullt navn. Han «hacker» mine yrkesforbindelser (som jeg delte med ham), og har han ikke mentalt erobret sine nærmeste med en fantasme?

Jeg skal utdype hans casus senere, fordi han er arketypen på en uhyre salgbar og tidstypisk myte om mennesket.

I hennes tilfelle skifter jeg kjønnsbenevnelse hyppig, fordi det viser seg at han besitter en splittet identitet. Slik kan han være svært brutal uten at hun trenger å merke det.

FORFATTER LIVE

Venns listighet var av en slik beskaffenhet at han ble til noe de færreste vier oppmerksomhet, særlig ikke visse litteraturkritikere. Han ble forfatter live, så å si; nettopp en slik forfatter vi gjerne anklager for å bruke andre mennesker i skrift, bare med den forskjell at stoffet til Venn ikke ble skriftliggjort (ikke ennå). Likefullt ble det brukt, som vi skal se. Alle mennesker er diktere. Friske bruker syke til sine fiksjoner daglig, rike bruker fattige. Ikke omvendt. Venns umodenhet var sultstyrt mot å annektere min identitet, gjøre den til sin, til sitt sosiale verk. Individualismens slange hveste i hans handlinger: ”alt ditt er mitt”. Kanskje fordi jeg var mentalt sterk og kultivert passiv, allerede den gang ved dårlig helse, sjelden eller aldri med dette fysiske overblikket som slenger folk unna om de kommer for nære.

Jeg var lik en blind svane som må forsvare mor og barn mot angrep fra en seende gasse. Jeg forsvarte meg uforvarende mot personlige invaderinger, ofte uten å kunne redde min sjelero. Venn fikk ferten av denne høyt utviklede styrken og ble grådig. Uten å forstå det begjærte han dermed menneskelig ulykke.

Vi, de fattige, blir farkoster for slike gjennomreiser. Vi blir de mørke tunnelene og de opplyste broene for mennesker som traver av sted uten stans. Vi blir et ekskludert samfunn for de mentalt sultne og lengtende, som ble de drektige av denne sultens kopuleringer, uten noensinne å forstå et fattig paradoks.

KVINNEMAKT?

Hennes kamuflasje var rent ut sagt av litterær karakter, for hun ville alltid trigge oss for alt vi hadde av oppmerksomhet, mat, vi, vin, gjestfrihet. Slik kreerte hun et behov hos den invaderte til å øke næringstilgangen, men også ivareta likevekten. Hun fikk oss til å spørre: ”Si meg, kanskje det er din tur til å invitere denne helgen?”. Dermed var hun atter hovedperson og kunne slå ut med armene i et ”Kjære deg!”. Invitasjonen fulgte deretter noe andpustent, men med den pomp og prakt som tilligger en engangsforeteelse, en invitasjon til takksigelse. Vi takket tennerskjærende, slik hun inviterte med kjevelås. Etter mye nøling og knusling hadde hun likevel ryggen fri, siden vi til slutt måtte invitere oss selv. Gjestfriheten skjedde med gjestenes sosiale energi.

Ved måltidet sørget hun for at gjestene hadde akkurat så lite å drikke at de måtte speide etter mer, og når hun bød på mer vin, var det med en fjong og litt overdreven gest som sa ”bare drikk”, men en stemme som brast i tørrhet og insinuerte det motsatte, ”men du kan naturligvis takke nei”. Flasken kom liksom ikke helt bort til glasset. Deretter helte hun opp til seg selv i rikt monn. Hun tok imot som en evig gjøkunge, men passet alltid på å takke med en slags bortforklaring, slik hun for eksempel ville tilby meg en håndstrekning når hun var sikker på at jeg ikke trengte det. Eller invitere når hun visste jeg var opptatt.

Hun var gjøkseksuell med den hese tonearten til et damplokomotiv, rugende på en bombe.

SIMILIA SIMILIBUS, curantur?

Som målsøkende parasitt kunne Venns instinkter regulere andres behov for henne, det vi i menneskeverdenen kaller bruk-og-kast. Mikrobiologene mener jo at våre parasitter kan styre oss til for eksempel å like katter, fordi parasittene trenger kattekroppen til å formere seg. På samme måte er søtbehov en lignende ordre fra mikronivå. Biologene er selv styrt av en parasitt som får hjernene deres til å ete aristoteliske følgeslutninger, en art bendelorm i på mikronivå, en form for intellektuell føde som bare gir metthet og tanketomhetens hamburger, en determinisme som utelukker forandringens feiltagelser og velsignelser i menneskemoralen, lik følsom som en spekkbolle. STRYK.

Dette er uverdighetens litteratur. Likt kureres med ulikt.

Varslerens tålmodighet blir satt på prøver, slik jeg setter leserens tålmodighet på prøve. Leseren blir varsler, blott og bart ved sin utholdenhet. Vi kan se at margene fylles med notater, utropstegn, spørsmålstegn og innsigelser, men få sannsigelser? Hvordan skal dette ende? Skal det forstås?

VARSLINGENS HASTIGHETER, både-og

Å avsløre intriger og forstillelse innebærer å se mentalitetenes ulike hastigheter samtidig. Dette kunne kalles observatørens parallakse, for å aktivere et kjært begrep fra fysikkens forsøksvise åndsliv i språket.

EX CATHEDRA

Å varsle om menneskers handlinger er å kunne vite det du ikke ser fordi du har oppfattet handlingens grunnmønster. By proxy.

Maktmennesket vil ofte kombinere reptilets lynraske instinkter med flodhestens omstendelige gytjebadsrytmer. Disse har et stort repertoar av dyrelike bevegelser, nykker og dyrementale hastigheter. Maktmennesket er gjenkjennelig som dyrets bevegelser, men uten smidighet.

Å GÅ UNDER (radaren)

Å stanse tiden, ikke la seg rive med av begjær og simple knep, holde ut i observasjonens mulige ro, stanse ut situasjonen og det mentale bildet. For maktmennesket vil bare teven av en slik elevert holdning tolkes som teknikk og metode.

Varslerens stillhet vil for enhver pris angripes som mot-makt og spill av den som ikke kjenner andre mentaliteter enn begjæret etter måloppnåelse, koste hva det koste vil. At dette er biologiske funksjoner vet vi vel, men er det også noe annet?

Må den biologiske æraens menneske knele for sine instinktive behov, eller kan vi som slektene før oss øve på å kultivere hjernens synapser, instinktenes ville sult, erotikkens begjær? Eller dømmer vårt økonomiske system oss til å stole på at livsøvelsens mål er lykke, å lykkes?

Å mislykkes er viktigere. Lykken kommer tidsnok rekende.

FAMILIEFREMTID

De sosiale fortredelighetene ble forsøkt skjult for oss barn, selv om vi åndet det inn til alle døgnets tider.

En blytung atmosfære av fortvilelse og skam ble gjennomstrålt av mammas blikk og lattermilde galgenhumor. De hellige øyeblikkene: måltidene, der virket skjermingen av oss barna, så lenge det varte. Selv de periodene vi nesten ikke hadde mat, kunne hun alltids spandere litt melk, en klatt smør, mel og kardemomme på en omgang med hveteboller, eller de evinnelige måltidene med nakkekoteletter, ertestuing, kokte poteter og stekt løk, en fest for en sulten pode. Verdigheten til denne lille sykdomsrammede familien ble reddet av mine foreldres pålitelighet med måltidene. Vi spiste middag samlet hver dag. Det vanket også dessert. Matkjelleren inneholdt Norges-glass nok til å krone de minimale måltidene med dessert i ni måneder. Det var en aldri så liten sosial triumf, for de færreste av barnas venner i strøket kunne varte opp med et ord der siste bokstav skulle forsvinne inn i munnen, på fransk.

VARSLERENS KUSTUS / litterær fostring

For å bevitne maktovergrep må varsleren gå beinharde runder med seg selv.

Hen må stille seg de mest ubehagelige spørsmål, for å kunne visualisere hvordan han selv kan være (eller bli) del av det han vil avsløre. Hun må prøve seg selv på et høyere kritisk nivå enn den omvarslede blir til del, for å avsløre maktovergrep handler om å skille mellom sak og person.

SAK OG PERSON. Beskrivelsene av maktovergrepet må alltid begrunnes med maktmenneskes handlinger, ikke deres personlighet. Personlighetene kan fremtre i en roman, som handlingenes senterpunkt, men ikke i en varsling, dersom den da ikke også er en roman.

Det delikate med varslingen er at den ikke bare må avdekke et vell av ulike mentale hastigheter og hersketeknikker. Varsleren må fra sitt avsondrede tilholdssted kunne illudere forbryternes mentale hastigheter, ja kommunisere med dem som skal avsløres, på deres eget nivå.

I dette henseende er varsleren kamuflasjesoldat.

BUKKENES BRO

Jeg skriver om varslerens som våkenhetens ansikt, herjet. Ansiktet synger trestemt mellom tale (melodi), blikk (instrument) og mimikk (rytme).

Våkenhet er mandig og frittalende, feminint og innlevende.

Feminiseringen av fri tale som baktale er individualismens lyte. Baktalens tysting er den maskuline avarten og hører hjemme i privatessens illeluktende gemakker.

SELVKRITIKK

Narsissistens devise: «Hva er det i det for meg».

Varslerens devise: «Null er større enn én».

Det finnes ingen annen middelvei enn og.

TIMEDIKT /21

Min takkebønn krøker seg under trykket fra menneskers ødeleggelser, rundt meg, i meg, ved meg.

Men se! Likt friskt vann veller Kristi barmhjertighet fram

Alt jeg mister, mister jeg i Deg

OPPMERKSOMHETSENERGI

I det sosiale maktspillet er varsleren dømt til å tape ansikt, hvis han så mye som hever stemmen, eller enda verre, lar stemmen briste. Renkespilleren vil umiddelbart alliere seg med andre tilstedeværende for å vende dem mot varsleren, gjerne med flir, spydige bemerkninger eller knep som skal bringe varsleren ytterligere ut av fatning og få henne til å glemme en observasjon.

NONVERBAL SELVØDELEGGELSE

Kanskje dette også er psykopatens kjennetegn, siden det skal så lite til som en blottstillelse av fortvilelse, før renkespilleren går i strupen på sitt offer med et dovent kaldflir.

Stillheten må også være i gestene, ansiktet og stemmen.

YDMYKELSENS LAMMELSE

Ydmykelser kan bringe mennesker til selvmordets rand.

Når renkespillerne leser denne siste setningen, vil de ubevisst gjenkjenne seg selv. ”Selvmord”, vil de tenke altfor raskt, ”det var da patetisk”.

Uten å forstå at den som varsler urett og tiltaler renkespilleren, av følsomhetens hjertelighet, gjør det med sine dypeste følelser i arbeid. Sårbarheten øker. Renkespilleren vil nettopp bare forestille seg sannhetens konfrontasjon som et språkspill. Derfor vil han heller ikke fatte eller vite hvordan fortvilelsen kan gripe den som risikerer å si i fra om urett.

VARSLERENS SELVINNSIKT, voldens lidelse

Lesninger av historiene om Jesus fra Nazaret og Judas vil alltid måtte spørre: ”Kunne jeg vært forræderen? Ville jeg vært blant disiplene eller forfølgerne?” Det samme etiske forbeholdet bør alltid gjelde når vi ser mot fortiden gjennom samtidens slørede blikk: ”Kunne jeg vært blant nazistene hvis mine sosiale og mentale betingelser hadde lignet deres bakgrunn?”. Blant rasistene? Kunne jeg handlet som dem jeg varsler om? Gjør jeg det?

Ved begge disse spørsmålene brenner 22. Juli som en koldbrann i den norske samfunnskroppen, for med spørsmålene ovenfor vil vi lett kunne føye til: Når kommer oppgjøret, hvor lenge skal det ulme og brenne kaldt?

                                   SELVRENSINGSMETAFORENE/

Den etiske fordringen, å stille seg selv de ubehagelige spørsmålene, er varslerens pinefulle plikt.

For meg blir bønnens og meditasjonens frie rom redningen. Bikten, som er så upopulær blant individualister, følger dagene mine som indre knebøy, hopp og spurt! Da lærer jeg å se at de dårlige handlingene kan bli brennstoff for en større kjærlighet og en ledigere mental bevegelse, så også i kneleddene!

Bøy og tøy! Sener og muskler blir med på dansen.

De dårlige gjerningene betinges av støy og fart. Varslerens synsgave er evnen til å se langsomt, langsommere, stille. Slik må denne diskursen bli mangfoldig og grundig om det patologiske, i avsløringene nedenfra og opp.

Først da kommer den organiske skriften som en redning, dvs. en mentalfysisk organisme som lenge og omstendelig gjennomgår urett og forstillelser, skiller urett fra selvanklager, destillerer handlingsobservasjonene til en forståelse som bli gjenopprettende praksis, restorative justice.

EXEMPLUMBO / små vitnes byrder

Sist jeg kom fra Berlin skjedde det noe som befinner seg i grenselandet mellom urettens tåkeleggelse og selvobservasjons klarhet.

Jeg er alvorlig syk og bør strengt tatt ikke reise (alene), men jeg må våge det for ikke å omkomme i ensomhet og isolasjon. / Med litt assistanse fra flypersonalet, en rullestol og et noenlunde trygt og egnet oppholdssted kommer jeg meg rundt, om enn med dagers hvile etter ankomsten, i små distanser, korte gåturer og mange drosjer.

Berlin har endret mine fordommer om tyskere, det skal sies fra en som et helt liv har lagt reisene til Syd-Europa. Jeg stortrives i den nord-tyske byen de dagene jeg fysisk kan bevege meg omkring i nærområdene der jeg bor. Til gjengjeld har jeg fordommer om offentlige ansatte tyskere. Altså mennesker som gomler på den bitte lille byråkratiske makten, lik uttygd skrå. Dem har jeg også møtt i Italia, men der er herskerspråket nærmere arrogant taushet og ikke-svar. Byråkratiets tyskere lar aldri sjansen til en bemerkning gå fra seg.

Det sier i alle fall mine fordommer. På museer, litteraturhus, i drosjer og på busser – kommer du inn med et synlig handikapp er replikkene sarkastiske, blikkene misbilligende og desperasjonen etter ordnung muss sein nesten rørende i sin instinktive umodenhet. Setter du deg utmattet ned på et sted hvor det ikke skal sittes, styrter tyskeren oppbragt til og overser glatt enhver nød, slik jeg opplevde på plenen utenfor Haus der Literatur. Jeg har flere ganger, i ren utmattelse, måttet synke ned langs en husvegg i Berlins gater (og ikke bare der). Reaksjonen fra de forbipasserende er ofte lett panisk. ”Kom deg opp!”, ”Du kan ikke sitte her!”, men også en forkvaklet omsorg som sier på førstenivå «Du må ikke bli sett», andrenivå «Du må ikke bli sett ned på».  Dette skjer til tross for at jeg ikke skjemmer meg ut i klesveien eller på annen måte, annet enn ved et sammenbrutt ansikt herjet av smerter. Forøvrig er jeg rimelig høy selv når jeg sitter bakkelangs. Bestyrtelsen virker også moralsk betonet, som om disse instinktene gjentar seg selv i det selvfølgelige: ”Dette er et fortau. Man sitter ikke ned på et fortau. Man går eller står”. Danke sehr.

Ingen hjelpende hånd. Ingen milde, langsomme blikk. Jeg vier disse ordene til uteliggere, narkomane og alkoholikere som opplever dette hver dag. Tross alt har jeg hittil kommet meg hjem med en drosje, til en seng.

UNNASKYGGE

Varsleren skriver det ned: Slik handler effektive og positive mennesker. Vi smiler og vinker, er høflige og vennlige så lenge virkeligheten går på skinner og helsa humper og holder, men straks vi aner ferten av svakhet, et uredigert ansikt eller en nødsituasjon, strammer leppene seg, fingeren fyker opp til nesevingen og øynene smalner skarpt.

Fordommenes skylapper unngår helst å forstå at samfunn av mennesker er organiske, slik klimaforvirringene så smått begynner å lære oss. Vi stiger sammen med havet. Vi synker sammen med jordskredene. Vi seirer sammen. Vi bryter sammen med metankraterne. Det som skjer på et fortau skjer også i de politiske maktsentrene, i naturen og bevisstheten.

Det kunne kalles nødens sommerfugleffekt. Fordommene som overser forbindelsen mellom det almene og spesielle vil heller ikke forstå at det er mennesket som er Naturen. Det finnes ingen annen Natur enn mennesket og medmennesket. Fellesskapet er naturomgivelser, naturomgivelser er fellesskapet.

SE VEKK?

Dette er vår udelte erfaring, de positive er mer enn parate til å se vekk fra urettens mennesker (instinktivt og kollektivt) – ”hvem er du til å belemre oss med din svakhet, din annerledeshet” – som hisser til folkemord og forfølgelser, i det øyeblikk folkeforførerne trigger svakhetsforakten, kamuflert som et suggestivt fellesskap. Slike fellesskap er virksomme i små formater, i alle samfunnsklasser, men først når syndebukkene blir utdefinert og masseinstinktet utløses, virker de små fellesskapene som en kjede av selvforsterkende instinkter, aggende, lik en naturkatastrofe. Tyskerne vet litt om saklighetens mulige sentimentalitet, men også i det landet har de glemt at overtredelsene begynner overfor enkeltmennesket. /

Middelklassemenneskets instinktive vegring mot emosjonelt ubehag og moralsk forpliktelse, slår raskt over i slike kollektive fornektelser. Det ser vi under pandemien. Jeg tror ikke dette er spesielt for tyskerne, men den tyske kulturen verdsetter sosiale prestasjoner og dannelsens tilsynelatende renhet. Lærdom: Tåle ubehag og smerte i fellesskap.

MM vet ofte ikke hvordan det skal yte medmennesker hjelp og samtidig alliere seg med andre hjelpere. Etter mange reiser til Berlin opplever jeg Berlinere flest som vennlige sjeler, men i det offentlige rom stanser de ikke lenge opp ved et medmenneske i nød. De haster videre til neste folkemord.

FLYPLASSFLOKKER / vitnes byrde

På Tegel flyplass venter jeg i avgangshallen på special assistance og en rullestol. Ingen kan se på meg at jeg er syk, med mindre de ser godt etter, for her jeg sitter denne mandagen er det så vidt jeg kan sitte oppreist. Ingen kommer for å hente meg, slik det var avtalt. Køen foran innsjekkingen av bagasjen tok tjue minutter, men det tyske flyplasspersonalet nektet å slippe meg forbi, selv med legeattest og HC-bevis. Det ender med at jeg må sette meg ned på gulvet, midt i køen foran sikkerhetskontrollen. Da jeg omsider får karret meg frem er jeg så svimeslått av utmattelse og smerter at jeg knapt kan snakke, langt mindre finne ut av hvordan jeg skal forholde meg. Sikkerhetsoffiseren sender meg et blikk som kunne drepe, mens de utropte ordene etser: ”Er dette første gangen du reiser med fly?”. Fliret har for lengst passert ironisk, men jeg svarer kontant, om enn i ørska: ”Dette er min flytur nr. 999, men jeg er svært utmattet, hva vil De jeg skal gjøre?”. Det slår meg at De-formen er velegnet på tysk. Sikkerhetsoffiseren tiltaler meg nå som et barn.

Hvorfor forteller jeg dette? Skal jeg varsle om tysk flyplasspersonale? Er det et uomgjengelig ledd i min varselfortelling? Er jeg ikke selv en del av de menneskelige ødeleggelsene jeg bevitner hos høy og lav, rik og fattig? Hvordan betinger jeg re-aksjonene rundt denne falleferdige kroppen jeg bærer på?

DENNE FORTELLINGEN ER HELT VANLIG. DEN SKJER HVER DAG, I MANGE LAND, PÅ MANGE FLYPLASSER, LEGEKONTORER, NAVFENGSLER, STUER, KIRKER

Jeg kaver meg mot avgangshallen og finner en sitteplass nær «gaten». Etter en times venting i limbo med priority boarding, som jeg for sikkerhets skyld har bestilt på forhånd, kommer det strålende tyske bakkepersonalet marsjerende inn, inntar straks mikrofonen med en verdensvant gest og roper passasjerene frem til gaten. Ikke uten fortvilelse skjønner jeg at jeg er uteglemt igjen, stabber mot skranken og forteller diskret at jeg venter på priority boarding ( i fravær av special assistance). I nærvær av en rekke norske passasjerer opplever jeg her at funksjonæren måler meg opp og ned med dårlig skjult misbilligelse. Med skingrende stemme roper hun ut: ”Hva feiler det egentlig Dem?”. Lykkelig over å se godt ut merker jeg hvordan det nå er passasjerenes blikk som måler meg fra køen. Dette er en slags sosial sannsynlighetsberegning som ter seg like idiotisk hver gang, for den som kjenner fasiten. Jeg klarer å beherske meg og ber gate-manageren sjekke skjermen, der står alt hun trenger å vite om meg. Jeg vakler bakover og treffer heldigvis en stol. Det snerrende vesenet griper en telefon mens hun iltert leser på skjermen.

Jeg skal sannelig få kjenne at jeg er til bry. Etter en stund kommer det en fyr med refleksvest inn fra flyet. De to snakker sammen og sender brune blikk i min retning. Deretter starter boardingen. Passasjerene strømmer forbi. Hun har ”glemt” meg nok en gang, nå i full offentlighet. Noen medlidende blikk skrenser meg fra med-passasjerene, andre ser demonstrativt bort. Ingen tar til motmæle.

Jeg tar igjen mot til meg, vakler fram til skranken og løfter litt oppgitt på armene. Nå får den kvinnelige funksjonæren et anfall av hykleri, i det hun roper høyt ”Å gid, jeg hadde glemt at du trengte special assistance!”. Hun hadde glemt at jeg også ventet på priority boarding. Så slipper hun meg inn, med et blikk så hånlig at jeg bare kan svare henne med et dypt sukk og et ømt smil.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om kronisk syke mennesker som gjør denne erfaringen på reiser. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv har gjort denne erfaringen på flyreiser, også på Gardermoen. Klagen jeg sender medfører hevn ved neste reise, og beklagelsene kommer med automatiske formularer. Spørsmålet er: Gi opp eller kjempe mot urett. Leve eller dø.

KOMMUNISTISK BLIKK:

Etter denne reisen med SAS er jeg sengeliggende i nærmere halvannen uke, med store smerter i ledd og muskler. Det er minst tre dager for lenge. Jeg skal ikke beskrive flyturen hjem, bare føye til at mange funksjonshemmede opplever lignende episoder når vi reiser. Sist gang var det igjen en tysk funksjonær i bagasjeskanken som målte meg med forakt, før han ba meg innta plassen bakerst i køen og vente på rullestolen. ”Jeg kan ikke stå oppreist lenge ad gangen”, forsøkte jeg å forklare, men han bare viftet meg vekk. Da skjedde underet. En sikkerhetsvakt oppfattet situasjonen, ga funksjonæren en overhaling, grep koffert min, sjekket den inn for meg og fikk ringt etter assistanse, som jeg for øvrig hadde bestilt gjennom Norwegian, men uten å få det.

Også av slike grunner er det forunderlig å komme hjem, stolt fortelle venner og bekjente at jeg har vært i Berlin, bare for å få mistenksomhetens spørsmål rett i fleisen: ”Så det klarte du altså”. «Men du kom ikke i min fødselsdag». «Du avlyste et arbeidsoppdrag, men reise kan du.» Er folk så emosjonelt skadet, eller skal vi bare synes synd på hverandre? Tenk hvor stor avstand det kan være

mellom dine verste fordommer og sannheten, i dette tilfelle hvordan kronikernes daglige strev og kamp blir forsøkt redusert til en simpel bløff. Hver dag, år etter år. Tenk på hva ubekjempet svakhetsforakt i samfunnet kan føre til, historisk sett.

VENNLIG

Kronikernes langsomhet er like miljøvennlig som den er irriterende for friskusene, og trakasseringene er i konkurransemenneskets verden like hemmeligholdte som en viss åpenhjertig anerkjennelse er det blant hederlige mennesker. Noen tror at dette er kronikerens nederlag, men det er vår seier. Vi holder det ut, og blir stille vinnere. Selv våre nederlagsfortellinger blir seire fordi de lar seg forme i språk.

TREDJE EKSEMPEL, som en hund

Noen uker tidligere oppsøkte jeg en veterinær med hunden min. En kamerat slo følge fordi jeg lett mister taleevnen når utmattelsen slår inn. Min livlige boxer i bånd påfører ME-tilstanden et altfor høyt stressnivå når jeg også må snakke og forholde meg til flere. Veterinæren hadde også denne gangen fått min forespørsel om en time der jeg slapp å vente. Også denne gangen lar vedkommende meg vente. Dette har skjedd de siste tre gangene. Forrige gang var det ingen stoler i gangen der jeg ble parkert. Jeg måtte sette meg på gulvet mens veterinæren stod over meg og beklaget ventingen, for så å la meg vente ytterligere femten minutter, halvveis liggende på gulvet, opp mot veggen. Bikkja og jeg.

Denne gangen har jeg med et vitne. Også nå må jeg ned på gulvet for å finne hvile. Jeg minner igjen veterinæren på at jeg ba om å få slippe å vente, og jeg gjør det med utholdt saklighet og tilkjempet verdighet, på gølvet. Jeg har forlengst forstått at han ønsker å teste meg, en vanlig urett som møter kronikeren. Vi skal testes for troverdighet. Veterinæren forteller at han kjenner noen som har ME og er vel kjent med sykdommen. Deretter blir han stille. Han gransker meg nøye der jeg sitter på huk sammenkrøket av smerte, som for å undersøke ikke bare min fremtredelse og tilstand, men også min troverdighet. Så kommer det fra dyrlegen: ”Du vet, jeg har lang diagnostisk erfaring.” Det går en lystig grimase over det pløsete ansiktet, hvoretter han vender om på hæla og forsvinner inn på et kontor.

Snakk om å bli vurdert som et dyr, en hund, ovenfra og ned. Jeg skal ikke engang nevne hendelsene på legekontorene jeg har besøkt, ikke her. Det er således ikke bare små tyske maktmennesker som er parate til svakhetsforakt – i flokk og følge, når som helst og fra en hvilken som helst bølle i hvit frakk, blå uniform, grønn veterinærskjorte.

Jeg må ile til og opplyse om at alle disse menneskene er lydige i fremferd, korrekte i atferd, og nettopp derfor er det ikke bare vanskelig å avsløre dem, men de har gjennom beherskelsen av sosiale koder gjort det vanskelig å avsløre seg selv også. Jeg kjenner medfølelse med deres fremtid og dødsdag, om de da er ved noen form for bevissthet.

OPPLYSNINGSVESEN, sykdommens varsel

Hvor mye hardere rammer ikke svakhetsforakten dem som ligger på gata, flyktningene, de fattige, people of colour, som det stadig heter over there.

Hvilken selvbeherskelse og underordning må ikke de utstøtte utholde for å bli møtt med det absolutte minimum av menneskerespekt.

Rystende for barn å se sine foreldre bli behandlet på denne måten, usunt som barn å skulle bevitne fortielsene, forstillelsene og underordningene. Tal friere!

Vil du unngå fremveksten av bøllenes herredømme i klimakatastrofenes tid, slik Cormac McCarthy beskriver dem i The Road, må svakhetens menneskelige erfaringer seire over den avgrunnsdype svakhetsforakten. Dyp, fordi den er selvforakt hos dem som illuderer styrke. Seire i betydningen: Overbevise hverandre om at svakhet er kjærlighetens styrke. Kjærlighetens svakhet er å vente, stille vennlige spørsmål, vende det annet kinn til, og skrive det frem, lese det frem.

Forfattere som noe større enn illusjonister. Uverdighetens litteratur som verdighet.

Bare det at urett skal være begått mot en person, igangsetter primitive reaksjoner fra middelklassemennesket[43]. (Annerledes med de forgåelser som har blitt «en sak», et gruppeanliggende.) Hvem er denne fyren som innbiller seg at han kan skryte på seg urett? Skal han skrive en hel roman om urett, når han kunne skrevet om hjelpeorganisasjonene, statistikkene, sosiokulturelle forhold og de nødlidne selv, med bilde-og-tekst?

Innbiller han seg at han er universell? Småborgeren kjenner det stikke i hjertet. Han er sliten og misunnelig, har hodepine og tannverk, får tankeverk og leseverk i tilgift. Han blir av denne simple, men høyst menneskelige grunn nedstemt og tappet for selvinnsikt i det mentale gjerningsøyeblikket. Følgelig erfarer han kanskje misunnelsens ergrelse? Han har lyst til å utbryte, men mangler mot, eller har akkurat så mye/lite sosial intelligens at han kommer seg unna, for han har inderlig lyst til å si: ”Du skal ikke tro at du er noe”.[44]

For middelklassemennesket lider også urett. Det lider i familie og på jobb, blant venner og uvenner, om enn ikke i stor skala. I stedet for å erkjenne tilstandene blir det stakkars middelklassemennesket pisket fra morgen til kveld, svelger unna, kramper muskulaturen og inkorporerer uretten som bitterhet, manglende omsorg, muskelpansret. Tidsklemma klemmer alt dette inne. Middelklassemennesket kjemper ikke for noen stor sak, risikerer minst mulig, men jobber jevnt og trutt for å sikre sin egen velferd og kanskje familie, inntil en ny flamme blusser opp i det inneklemte og familien er en saga blott. «Du skal være middels i all din ferd», lyder den innlærte sosiale koden. Dop og medikamenter krydrer tilværelsen. Festene spriter opp humøret. Feriene lader ut batteriene og lader opp batteriene. Var det ikke mer?

TIMEDIKT /22

Jeg som har mistet alt tilhører alle

Før sola vender byr jeg meg frem som fredløs blant flyktninger

FIKSJONENS LUSEMIDDEL / gjentakelse

Også som lesere grunnstøter småborgeren på sine små følelsers ru-skjær, men hen skjønner ikke helt hva som skjer. Dermed geiler hen seg opp med stemplinger som ”sutrer” og ”patetisk”, uten å merke at begge disse mindreverdige følelsene, i selvsamme øyeblikk, overtar ham selv.

HVORDAN JORDENS BUNDNE TRELLE SEIRER, e dikt

Midt i klagens spretne solar plexus, i sorgens geysirvannhull, i urettens blasse feltspat, over den steinrike fjellheimens brehvessede rygg, gjennom nedturenes dampende urskog og ut på smertenes vindlyse sletter: Seiren vet vi at vi får. Tenk hva jordens bundne trelle erfarer i trofast arbeid, i stupbratt kjærlighet; den kommende nådens vinger av himmelsk letthet.

GJENTAKELSE:

Dette skriver jeg til den som skriver om meg, Renegat Renard

DU!

Jeg skriver gjennom deg før du rekker å ta ordet fra meg, og jeg skriver før du rekker å fullbyrde dine vage trusler. Skal du hevne deg med ord eller jord? I dag har du rykket nærmere og hengt en avklippet skolisse på min inngangsdør. Jeg vet ennå ikke hvem du er, men jeg er temmelig forvisset om hva du er. Vær sikker, jeg skal finne det ut før du rekker å tåkelegge saksforholdene.

Romanens frie form er velegnet for en materie der både karakterskildring, handlingsidentitet og alvorlige saksforhold skal under forvandlingens lupe. Vi hiver etter pusten i dette steinbratte terrenget. Var det ikke for det Thomas Merton kaller point vierge, og som jeg kaller det funklende lyspunktet[45], hadde jeg vært død.

LESNINGEN KOKAIN ELLER LESNINGENS ELV?

På dette stadiet av lesningen noterer Konkurranseleseren fatigue. Hun tror det skyldes teksten, men er i virkeligheten utmattet fordi han har lest for mye ad gangen, og dermed  1-nivålesning. [46]

Leserens medansvar i teksten er allerede fremtidens litteratur.

SEN SUR

Til dette kommer middelklasseblikkets disige sensurformer. Hun vil ikke slippe inn informasjon som både skaper ubehag og medfølelse, mens mitt budskap som sakpoet er at møtet med paradoksale følelser og fornemmelser fører til modenhet. Stay put!

BAKENFOR SOL OG VESTENFOR DYNAMITT. 3.epilogg

1/

Landet bekom ham uvel. Og byen, der han hadde sine første formative år og nå var flyttet tilbake til. I hans levetid var byen blitt så provinsiell at dette gamle begrepet måtte revitaliseres. Dens politikere og byråkrater, fylt av en usikker selvfølelse, hadde skjenket hjemstedet betegnelsen «den lille verdensbyen». Den lille byen forekom ham etter hvert så fremmed at Roman Dickinson anså seg selv som på reise der.  Han kjørte opp den korte asfalterte bakken, bukserte seg ut av bilen og låste seg inn i det altfor store huset med de mange vinduene. Hjemme er jeg alltid i oppbrudd, hadde han skrevet inn i den boken som disse linjene fortsetter.

Spørsmålet meldte seg stadig oftere og med økende intensitet: «Hvorfor skal en reisende bli boende på et sted der han kjenner seg fremmed, og der hans medmennesker aldri vil lære hverandre å kjenne, selv om det kalles «hjemme»?»[47]. Var det ikke den fremmedartede hjemfølelsen som gjorde det så attraktivt å være på reise, mens den hjemlige fremmedfølelsen var mer av en gapestokk? Han som hadde flyttet hjem for å reise i alle sine reiser, som om en reise kunne vare? Var dette blitt hans siste sprell? I kroppens hus var det sevet inn et tussmørke som minnet ham om grønnsværet rundt den gamle utedoen til besteforeldrene hans, plassert i det nordligste hjørnet av eiendommen, ved en høy og fuktig bergvegg, under lønn, osp og bjørk, grensende til ei gammal myr. Kroppen hans var på gjennomreise, den saken var klar, og han ville ikke være hjemme.

Roman hadde alltid vært på reise, like fra barneårene, i den kafkaske bevegelsen «vekk, vekk herfra». Reisens flakkende reflekser hadde han sett for første gang i øynene til sine første kamerater. En av dem, en lunefull nordtrønder med begge beina godt plantet i rav og lyng, kom en gang til å se på ham med øyne som ikke kunne gi slipp på sitt foremål.

Hartvig Borelius Sævandsen, som var nordtrønderens breddfulle navn, stod som naglet til jorden uten lenger å kunne bevege blikket til høyre eller venstre, langt mindre slå øynene ned. Han kom da også fra en landsdel der menneskene var kjent for å slå øynene opp til alle døgnets tider, med en guttural æ-lyd som fylte språket lik en lefse dynget full av smør, sukker og kanel. Tildragelsen skjedde på en fjellrabb like ved villastrøket der de begge vokste opp, i en kameratflokk så sped at det knapt nok var mulig å danne fraksjoner.

Hartvig Borelius kunne ikke røre seg av flekken. Øynene hans var som suget fast til Romans spørrende blikk. Kjevene slapp etterhvert taket, og pannehuden hadde falt sammen i en underlig pløsete slapphet. Roman var ikke ukjent med at folk viet ham en viss stirrende oppmerksomhet, men ettersom sekunder ble til minutter og de to guttene ble stående som frosset fast i en ulidelig stillstand ingen av dem hadde oppsøkt, en oppmerksomhet som hadde festet seg lik en flott i Sævandsens øyemuskulatur, omgitt av to andre kamerater som først hadde ledd nervøst, men som etter hvert fulgte dette stille dramaet med en slags beklagelsens stumme engstelse. Det var ikke noen tvil om at den vilt kopende oppmerksomheten kom fra unge Hartvig Borelius Sævandsen, men siden han også utstrålte en slags skambelagt fortvilelse over ikke å kunne «trekke te seg øya», som det het på disse kanter, måtte de fire kameratene bare håpe på at situasjonen snart skulle oppløse seg i det dype sukkets ingenting. Hvem skulle slå ned blikket først? Hvor mange minutter som forløp ville ingen av dem kunne erindre, siden det de erfarte antakelig var at selve tiden oppløste seg for deres øyne, de berømte minutter som kjennes som en evighet, og som for alt vi vet berører selve evigheten der øyne møter øyne i en stillhet som hverken er frivillig eller påtvunget, men som bare oppstår; om det er av frekkhet, ømhet, nysgjerrighet eller observans angår egentlig ikke hendelsens karakter. Når tiden vel hadde oppløst seg i den varme ettermiddagen, som anget av skogbunnens hukommelse om regn og forråtnelse, makter Roman til slutt å rive seg løs fra den stadig tyngre oppmerksomheten Sævandsens papirbleke ansiktshud utsondret, med ord så enkle at man knapt kan forestille seg en situasjon der de skulle være nødvendig å ytre. Ikke desto mindre krevde dette den største viljeanstrengelse fra Roman Dickinson, som på sin side ikke hadde falt i staver, men fått vekket til live et instinkt som skulle gi ham veldige gleder og redselsfulle sorger i fremtiden, ennå like utilgjengelig som vesthimmelens makrellskyer under en synkende solklode. 

«Hva ser du på?», klarte den ene gutten til slutt å mumle til den andre, men så utmattet at det siste ordet liksom ble slukt av de foregående. Den andre gutten kvakk nå til. Kroppen hans gjorde et rykk. Endelig kunne Sævandsen slå øynene ned, mens han vaklet mot et kampesten noen meter unna. «Jeg, jeg…» begynte han å stotre idet han famlet seg baklengs mot den store stenen. «Øynene dine…jeg så…øynene dine…du…du…flytter deg hele tiden…du…du…». Ingen av dem forstod noe særlig av det som unnslapp de smale leppene til den lefsekjære Hartvig Borelius, bortsett fra Roman selv som aldri skulle glemme denne kidnappingen fra et uant blikk. Det eneste som manglet var en sjaman.

De siste årene hadde Romans tilværelse forvandlet seg til – ikke en festreise, langt i fra – men så rart det enn kan høres, tilværelsen hadde antatt en persons egenskaper og blitt et landskap. En landskapets person med ulike høydeprofiler og personlighetstrekk, alt ettersom lys og skygge og hastighet endret seg. I en annen tid kunne hesteryggen eller endog stjernetegnet Stenbukken egnet seg til å beskrive ferden den hjemvendt reisende råket ut for, men det var ingen rygg, ingen Besseggen, intet dyr eller menneske som førte Roman Dickinson med seg til steder og hendelser han ikke ante eksistensen av. Tilværelsens skikkelse inviterer på reiseopplevelser de færreste vil våge å drømme om, ikke engang i sine drømmer. Kanskje var denne bevegelige og aldri hvilende skikkelsen et kollektivt genom, et genom som samtidig er fastlagt og i kontinuerlig forandring. Vitenskapen får stadig bedre bevis for at våre genetiske egenskaper forandrer seg mens vi lever. Vi har innflytelse på fremtiden, tenkte Roman, livene våre kan aldri bli helt meningsløse. Har vi ansvaret for fremtiden, ikke bare hos våre barn, men også i våre gener? Er det det som er an svar? Et svar til vår arv, vår fortid, der det selve fremtiden? Blir tiden så lunefull for menneskelig forståelse at fremtiden er bakenfor, i ryggen, der også sjelen befinner seg, ifølge zen-buddhistene, opp og ned langs ryggraden, til alle kanter, i sirkler og trapeser, over i det ukjente, på vei mot nakke og lillehjerne? For-tiden ligger da snublende nær fotens bevegelsesretning, med unntak av disse høyreradikale mellommenneskene som helst går bakover og lever i privatistenes bakvendtland. Roman kom på at ordet som oversettes med «sjel» på hebraisk er nepesh, eller mer korrekt, næfæsj (ifølle folkæ hittænte) som ska uttsi både strupen og nakken, ente å forglømme «ønske, liv, person». Altså der vi uttrykker oss som dem vi dypest sett kokker ned til i fellesskapet, tvers igjennom kroppens hotte tempel, på bølgebroa mellom bekkenbunn, hjerte og hjerne; ja dette kan være sjelens utstrekning og rykkdekning, hadde Roman tenkt en dag han så husets raffe skygge strekke seg ut over gressplenen mens nordavinden peiset på levende og døde, helt fra Egyptens land.

Sannheten var at han hadde kommet til et hjem, en by og et land der det ikke lenger var mulig å bevege seg fritt uten å tenke de herskendes automatiske tanker, med noen få, men helt avgjørende unntak. Befolkningen var ikke bare innesperret av naturens voldelige luner, men rammet av en kulturell og mental stillstand som utad var aktiv, solbrun og veltrent, og på skyggesiden doven, blek og passiv. Når slike kontrære egenskaper skal finne bolig i samme menneske og samme kultur, vinner skyggesidene, fordi deres søvnige egenskaper alltid vil være 50-50 og sive inn i sin tilsynelatende motsetning. Folk tror da at de er noe annet enn det de er, og blir derfor fort noe annet enn det de ønsker være. 50-50. På solrike dager kunne han tenke at denne befolkningen var som et vandrende asyl med asylanter i skinnende kostymer, med et språk som på overflaten var like fult av selvfølgeligheter som dets dypere grunn var fylt av slam, leire, grums og rumpetroll. Grobunnen for glad vold var ikke til å ta feil av. «A Clockwork Orange» kunne vise seg å være den mest realistiske profeti de siste hundre år, med digitale treningssentre i millioner av unge menneskehjerner. Befolkningen rundt ham, i landet der han bodde, i byen, og på landet, og ved vannet, furet være, elsket å fremstille seg selv som unge, uansett alder.

Det skal sies til Romans forsvar, hans hjemferd var betinget av forhold som ingen råder over. Han hadde reket i land som en gammel flåte med flerret seil og brukket ror. De få menneskene som hadde oppsøkt ham fra en fjern fortid var en daglig påminnelse om at livet hans var i den ytterste fare. Han elsket dem hver for seg, men utholdt ikke deres felles smålighet og knetne selvødeleggelser, som alltid resulterte i et svært utadvendt ødeleggelsesbehov som så rammet omgivelsene, for at ødeleggerne skulle beskytte seg mot sin egen dødsdrift. Dette fenomenet ble i en fjern fremtid kalt avund.

Han hadde fattet avgjørelsen bare for noen dager siden, i en form for desperasjon som tross alt skulle yte hans nærmeste en viss rettferdighet. Om disse mine siste venner får stevne hverandre i møte, hadde han tenkt, kanskje ville de da, i det minste, få øye på hverandre og utsondre en sosial vilje som attpåtil kunne virke meningsfylt i hver og en av dem, ham selv inkludert? Han hadde også fått en annen idé som var mer spektakulær, og som tilhørte hans mørkeste gjemmer, men denne mørkere idéen forsøkte han å holde unna tankene. Sannheten var at han var et større vrak enn alle sine venner til sammen, som til gjengjeld var for landkrabber å regne, men også at denne selverkjennelsen lot ham se andre menneskers handlinger som et hav av glassmaneter.

Denne lille flokken av provinsens grisepassere og budeier – en kvasi-urban livsform som altfor sjelden blir oppdaget i de små speilsalenes støvete gemakker – hadde alle som én identiteter så uthulet at de ikke kunne seg forskjell på seg selv og et vepsebol, selv ikke når vepsen var på tokt og stakk i flokk. Roman rasket sammen sine siste slanter og skrev så navnene deres ned på et ark, bare for å gi den sosiale ideen en forpliktende manifestasjon. Han ville invitere Gerda Wing, venninnen med plasthatten og de tyvrådige, tykke fingrene som endte i neglenes spisse klør. Hans gamle venn fra barndommen, Joachim Klemsrud, nå sjef for Gravferdsetaten, en belest og nummen mann på feil hyllet i livet, med livsrom som en naftalinemmen kommodeskuff, var selvskreven. Gerda og Joachim kjente hverandre fjernt og omtalte hverandre med beslektede invektiver.

Romans nærmeste familie i byen var utdødd, takk skjebne, med unntak av en kusine og hennes ektemann, et umake par innenfor alle selvfølgeligheter. Kusinen, Caroline Bertrandsen, møtte han jevnlig til en kopp kaffe. Det smertet ham og forundret ham, men både Gerda og Caroline satte ham samtidig så høyt og så lavt at de med en rekke kroppslige geberder, lett skingrende stemmer og hyppige kast på krøllene likevel måtte prøve å sette seg selv høyest, men selv ikke på skuldrene av hverandre ville de bli noe høyere enn gjennomsnittet av hverandres halvpart. Skrev han bakpart? Nei.

Som en noenlunde observant person hadde han utholdt begge disse kvinnene ved stadig å sammenligne dem overfor hverandre, men da i navnet til den andre. De fordømte hverandre således gjensidig for sine respektive egne egenskaper, uten å vite det, og skrudde seg opp i livet med samme selvblinde agg. Anerkjennelsen han mottok fra hver og en av dem for sine observasjoner, hva enten det gjaldt deres gode eller dårlige sider, var like beklemmende som den var kostelig, men sannelig om han var noe bedre selv. Han rødmet over sitt mentale forsvar.

Den siste gjesten var en person som hadde fotfulgt ham med skabbaktig trofasthet gjennom hele livet, om ikke en «stalker», så en Jonny Walker, rød etikett. Hans Christian Velle elsket sin amerikanske whisky og manglet bare en god, gammeldags pipe for å fullføre klisjé-identiteten, fortrinnsvis også en skotskrutet Holmes-hatt. «Hans høye C», som vennen ble kalt, gikk ofte i fistel fordi han snakket i emosjonenes spiraler. Det ene ordet grep det andre, i stadig trangere sirkler, inntil meningen var oppløst og folk hadde snudd seg bort til neste taler.

Roman Dickinson var blant de få som hadde hatt åndsnærvær til å holde ut disse sirkulerende talestrømmene til Velle, av godhet for den utstøtte, og for å støtte Hans høye C i kampen mot en enda mer taletrengt kone, som hadde trengt fyren opp i et livslangt hjørne og forgrepet seg på ham med verbale midler fra dag én. Som takk hadde Hans høye C uforvarende alliert seg med moren, til konens forbitrelse, og slik videreførte han reveljene overfor sine utvalgte ofre, mens guttemannen ble så utspekulert at han hele tiden viklet seg inn i en hardpakka mental energiform som kunne minne om kobbertråden i gamle transformatorer, bare med den forskjell at Hans høye C selv fikk kraftige og tidvis lammende støt av sine egne energiutladninger. Han var og ble svimeslått. Skilsmissen kom som en lettelse for hele universet.

«De færreste liker sine venner», skriver Robert Musil i en novelle, «men de fleste bestemmer seg for å gjøre et tappert forsøk». Roman var intet unntak fra denne nødtørftige regelen. Han er selv blitt tilværelsens drivved, i en lummer avkrok av verden, der til og med en liten stamme med malariamygg har funnet sitt tilhold, om enn uten giftig brodd. Likevel har han lykkelige utvekslinger med tilværelsen, lystige stevnemøter, erotiske tildragelser og rike inngivelser, alt takket være det kunstverket hans hjemby hadde skapt i hans indre.

Invitasjonen ble sendt ut under overskriften «Avskjedsselskap». På innbydelsen lot han skrive både klokkeslett og dato. Han bestemte seg også for å invitere et par andre personer, ferme i sidepartiene og munnvikene, slik at trengselen skulle bli en tanke mer fysisk.

For de som ikke kjente ham kunne Roman minne om en svart tulipan i lavt ritt over kornåkeren, eller på en god dag, et rugaks med en gylden svømmeblære på midten. Han er både fyldig og slank, høy og lav, alt ettersom hvordan lyset faller og mørket viker. Vi ser ham ankomme den samme steinstranden hver dag med en bok, en stol og et lite sammenleggbart bord, begge av rimeligste sort. Først bærer han ut vesken med badetøy og termos. Deretter henter han bordet, stolen og en liten parasoll. Han knepper nå opp den lyseblå ola-shortsen, lar den falle ned på knærne (under har han badebukse), setter seg på den medbragte stolen, vipper av seg sandalene og napper bort shortsen. Denne henger han på stolens høye rygg. Nå vrenger han av seg t-trøyen som henges samme sted. Igjen setter han seg, denne gangen for å plassere føttene i et par badesko, høyst nødvendig siden invasjonen av kniv-østers allerede skjærer tærne av folk i denne delen av skjærgården. De innvandringsfiendtlige har i den anledning dannet et nytt parti, «Anti-østers»-partiet. Den svarte tulipanen på rugaksets rygg strener i retning vannet, men snur brått fordi han har glemt å ta av seg de store brillene som lystrer sollyset med skyggemumlende glass. Roman vasser et stykke ut (foretrekker å stupe, men steinstranden gir ikke denne muligheten umiddelbart), det vil si til saltvannet når nederste del av hoftekammer, før han kaster seg uti med et buet stup. Uten å nøle svømmer han i høyt tempo ut til badeflåten, rister av seg vannet, fører hendene over ansiktet og vender håret bakover, før han byr seg selv et nytt stup. Svømmeturen tar en liten halvtime. Da vasser han oppstemt i land med en svulmende svømmeblære og på storkelige bein. Han setter seg i den høyryggede plaststolen, kipper føttene ut av vadeskoene, men bare så mye at han kan sette føttene oppå skoene for ikke å bli tildekket av sandkorn når den våte badebuksen skal av og den tørre på. Folk i nærheten kan høre at han stønner for seg selv. Ritualet slutter med at han barbeint bærer sko og badebukse ned til strandkanten, skyller dem godt, henger buksen til tørk på det lille sammenleggbare bordet, mens badeskoene plasseres trygt på et lite stenplatå han har laget av strandens tilfang av termisk varme og tyngde. Om man ikke kan stille klokka etter denne badeskikkelsen (noe man virkelig ikke kan), er hans bevegelser like rituelle som en gudstjeneste. Etter badet inntar han sin lunsj, røyker en liten cubaner mens han leser sin medbragte faglitteratur. Like før han vender hjem tar han sitt andre bad, slik at han noenlunde avkjølt kan sette seg inn i den solhete bilen.

I syv år hadde han hatt tilhold i det som en gang var hans barndoms by, men som ennå ikke hadde nådd noen form for urban modenhet; til gjengjeld en forvokst drøm der menneskene ville oppføre seg slik mennesker fra større byer gjorde, og med utallige forsøk på å etterligne  væremåtene i disse metropolene, for så vidt en bereist befolkning, alltid hjemkommet fra sol og overbefolkede strender, romantisk blendet av glimmeret i Den evige stad, grunt imponert over det yrende bylivet på den franske hovedstadens avenyer, kneisende av stolthet etter spradingen Unter den Linden, like forfjamset over Budapests elveskjønnhet som operettekonditoriene i Wien og de tradisjonsrike ølkneipene i Praha. Hele byen var blitt et hermetegn, med middels øl, middels kunst og et middelmådig og påkostet litteraturhus. Selvtilfredsheten var samstemt i Æss-dur, en toneart som kun var kjent i denne delen av verden.

Dickinsons hjemkomst hadde ulidelig langsomt blitt som et leirvått jordskred inn i det nuet som får gravkanten som det endelige tidsskillet, en naturkreftenes begravelse uten andre forrettelser enn frådende stormer og piskende regn. Han hadde kommet hit etter noen år i den tyske hovedstaden, i en bydel der menneskene levde sine vennlige liv, ganske så upåvirket av glammet fra alle innflytterne som ville klatre i kunstens og kulturlivets døde, avbarkede skulpturtrær, lik apekatter i en dyrepark, bak høye, beskyttende stålgjerder og et kopende publikum.

Kjærlighetslivets omsnuing var hjemreisens beveggrunn fremfor noen. Roman hadde ikke bare reist tilkjærligheten i de byene han anså som sine hjemsteder, men sannelig hadde han like ofte reist fra kjærligheten. Skytteltrafikk ville være å overdrive, men noen taubaner hadde han holdt seg med.

Den som reiser i ensomhet, skal vokte seg vel for hvor han setter foten.

Kusinen Caroline Bertrandsen var hans siste slektning i hjembyen. De hadde kjent hverandre siden barneårene da et visst fellesskap utviklet seg mellom dem. I familieselskapene hadde de alltid et godt øye til hverandre, men gutter lekte med gutter og jenter med jenter på den tiden. Likefullt hentet de stjålne blikk fra hverandre, vekslet en passant noen ord når gutteflokken krysset jenteflokken, og når lek og konkurranse overtok den innledende markeringen de to flokkene seg imellom. Det skjedde alltid like før selskapene skulle oppløses, når de voksne innledet sine uhyre omstendelige oppbrudd, der kvinnene måtte veksle noen ord med dem de ennå ikke hadde nådd å snakke med, mens mennene trippet utålmodig omkring, uttørket av den sosiale langdistansen, og ikke bare i kjeften; et oppbrudd som ikke desto mindre førte til friske og til dels temperamentsfulle diskusjoner, som om overtiden i den sosiale utfoldelsen påførte mange av dem en grenseløshet de selv ikke ville stå inne for. I dette oppbruddets vakuum var det at ungene deres så sitt snitt til å overskride kjønns- og aldersgrensene. Fellesleken tok til, med et aldersspenn så stort at ungene selv ikke kunne tro det var mulig. Syvåringene fikk leke med de eldste barna som var mellom 15 og 17, og jubelen i den store frukthagen ville ingen ende ta. Sisten, «Gi et lite vink» og den slags leker. Utjevninger av alle forskjeller, ville en observatør kanskje konkludere med. Lekens apoteose, kunne en mindre påholden forfatter skrive. Leken ble så frydefull at det ofte endte med at noen av de voksne kastet seg med, de også, særlig enslige voksne, etterhvert de gladlynte mødrene, men også et par av de yngre fedrene. Selv de mest trippende mannfolka, ergerlige over å miste kveldens ene nyhetssending på TV, sluttet seg til opptrinnet i hagen med et visst forsonet blikk. Jaggu sa vi homo ludens.

Det var under denne fellesskapets sammensmelting at Caroline og Roman alltid passet på å komme på samme parti, særlig når det var gjemsel som lokket menneskene sammen om sin århundrelange sosiale kunst. Etter hvert som disse to vokste til og nærmet seg tenårene begynte det å slå større gnister mellom dem, neppe av det seksuelle slaget, kanskje likevel i det kosmiske halehenget fra den usynlige planeten Eros, men først og fremst troskyldig, og det streifet ham senere i livet, som et første kjærlighetsforhold mellom en lyslugget yngling og en brunette som nylig hadde blitt mer enn oppmerksom på sine voksende former.

Veiene dere skiltes så snart voksenlivets sydende muligheter i kropp og sjel begynte å virkeliggjøre det disse to unge menneskene skulle være og utrette i livet. Romans spenstige kropp sendte ham i et livslangt sprang vekk fra hjemstedet, mens den mørkhårede kusinen gikk i skytteltrafikk mellom kafeen hun bestyrte og familielivet hun oppofrende lot seg styre av. Nå var de begge nådd en alder da ulikheter, forfengelighet og kunnskapsforskjeller ikke lenger spilte førstefiolin i de trioene som dannes av to instrumentalister og én lytter, navnlig den lytteren som får musikerne til å lytte til hverandre, en felles lytter som går på rundgang lik en rundbrenner som ikke finner hvile i sitt eget begjær; en sulten lytter, som stadig må bakse rundt lik en overvektig humle på full fart inn i akeleienes dype og karmosinrøde munn, som så segner mot bakken av en slags jordmagnetismens overveldelse og besvimelse, hvem vet. Trioen spiller ubesværet videre, ivaretatt av en plutselig oppstått modenhet der tyngde og letthet ikke lenger motsier hverandre, men svever sammen i en duggfrisk gravitasjon.

Renhet, enkelhet, bevegelse – Romans tilbakekomst skjedde gjennom de tilfeldighetene som fikk forrige generasjon til å fylle ordet «skjebne» med så mye innhold at det fort kunne bli skjebnesvangert. Samtidig som hans ekteskap med en tysk kvinne raknet, lik en frakk der syersken hadde glemt å feste ryggsømmen med en ekstra strekning kraftig sytråd, og med en splitt som snart ville komme faretruende nær nakkehårene, som jo kunne reise seg på mange språk og i mange kulturer. For å gjøre en lang frakkehistorie kort, Roman og hans fittige Lise hadde latt fellesfrakken rakne.

Også under tiden i Berlin hadde Roman fått den årlige fødselsdagsmailen fra Caroline der hun aldri unnlot å spørre når han skulle «vende hjemover igjen», slik hun uttrykte det. Spørsmålet ble gjentatt så stedig gjennom så mange år at Roman for lengst hadde sluttet å besvare det. Tenkte han ikke at spørsmålet handlet om å redde ham fra noe han aldri helt hadde forstått? På flere akademiske områder hadde han kommet i skade for å være forut for sin tid, et faktum den sosiale kontrollen vil tilintetgjøre med alle midler, av misunnelsens sjofle grunner på nasjonalt plan, av underlegenhetens grunner i det lokale. At den bortvendte skulle alminneliggjøres og avkles sine attributter for atter å synke sammen med de menneskene som gjerne vil legge på svøm i livene sine, men som ikke tør det, av frykt for å måtte svømme under vann, og som først oppdager sin manglende ferdighet (og feighet) når selve samtalenes båt synker og vannet fosser inn som skjebnens draug? Mange er de utvandrede døtre og sønner som først ved den årlige hjemkomsten oppdager at den hjemmekjære familien betrakter dem som en ubestemmelig type fjærkre, overmodne for plukking, flåing og koking. Respekten er der som frykt, frykten skjuler forakt, forakten skjuler sosiale komplekser. Måtte han skrive det? Ikke engang Ferrante ville gå så langt. Roman hadde likevel, gjennom sine antropologiske kunnskaper, anlagt en form for krysskulturell åpenhet og tålmodighet. Når den hjemmebundne familiens foreldre, onkler, tanter og søsken vel hadde plukket ham for alle tegn til fjør, og var i ferd med å gyve løs på selve hudfeste, mens stikkflammene fikk den sorte gryte til å syde langs kantene, ble han rammet av slektsleddenes geriatriske ømhet. For hva er mer vanlig i en etterlatt familie enn å koke de utflyttede unnasluntrerne levende, og fortære dem med hjemlengselens hemmelige sult? Mens det braste rundt familiegryten rakk han så vidt å pakke koffertene og reise videre til nye eventyr, alltid overraskende på dem som var henvist til de samme syrinene og de samme pæretrærne sesong ut og sesong inn, men først og fremst til et stillestående «hverandre», der det gjaldt å fremheve seg selv på den andres bekostning i et mislykket forsøk på å fremstå som beskjedenheten selv. Selv ikke et dusin storbyferier kunne endre den innbarkede selvspeilingen i det naturnødvendige «hverandre». Ikke noe galt med det, som tenåringer sier i hytt og pine. Men dette var på den tiden han ennå hadde slektninger.

De syv siste årene i hjembyen, etter at han hadde strandet som en annen landkrabbe, ledet ham ut i en fristelse selv ikke antropologen i ham kunne gjennomskue. «Tilbake» ble mer og mer «tilbakelagt», mer som lett snøfall enn som bratte dyretråkk. Siden barndommen hadde Roman kjent seg mer beslektet med fuglene – og ikke bare vingene – enn rovdyrene. Det eneste som ventet ham etter sju lange år i dette lokale pukkverket var et evig nå og en henfallenhet til subversive åndfullheter. Var det simpelthen forbryteren i ham som hadde våknet til dyst?


Noter og unoter

[1] Gråbrødre = etterkommere av Frans av Assisi

[2] affirming, denying and reconciling

[3] Giorgio Agamben: Klosterregelen.

[4] ”Vårt jeg er et vi i et du” (Vergeløs, s.16)

[5] Forskning har for lengst vist at ikke bare hjernen, men også hjertet produserer oxytocin og andre hormoner som befordrer for eksempel stillhet.

[6] Ja Edith Stein

[7] …som teknaturer

[8] Thomas Merton: «Conjectures of a Guilty Bystander».

[9] «Based on the observed behavior of the entities that surround us, from electrons to atoms to molecules to bacteria to paramecia to mice, bats, rats, etc., all things may be viewed as at least a little conscious. This sounds strange at first blush, but “panpsychism”—the view that all matter has some associated consciousness—is an increasingly accepted position with respect to the nature of consciousness.» Tam Hunt, Scientific American, 5.12.18.

[10] Middelklasserefreng.

[11] René Girard.

[12] Håndskrevet kokebok, ca. 1959-1999. For fatter: Mor

[13]BLVR: So the alternate aspirational vision for childhood or reality of childhood is what? 

IH: Is to stay a child, to remain, not innocent or with some sort of purity, but just the Blakean child really. The child, so much in the romantic tradition, who is the father of the man, who has knowledge that is intuitive and in touch with nature, that is tender even in the face of violences, is very sensitive to others and can make space to accommodate those in need. It’s just natural to a child. And, that child must remain a child in whoever, for whatever reason, needs to grow up. 

BLVR: And that alternate reality of childhood is, in fact, the default one, right? And, it’s pushed away, or actively erased by—

IH: Brutally! Dragged out from under her feet like a carpet. Because that’s just the civilizing method. You become a perpetrator of capital. You have to get out there and punch the clock and think of the stars as just things hanging in the sky. The limitation that happened to the imagination is devastating. You can’t make things up anymore. There’s one logic. The thing about an adult is that an adult who has the awareness of the inner-child can, obviously, navigate the world as some sort of a business with CEOs and the whole confetti of uselessness, but then is in tune with—

BLVR: The frivolity of seriousness. 

IH: Of course. Think of it: by whatever the age your childhood is over, unless you’re very rich, and you can’t just do. And, being rich doesn’t do squat for the imagination or the real pulse of life. But the moment you’re not talked down to or at as some sort of “responsible person,” then that’s it for communing with things that others just look at as not worth the time. 

BLVR: So you mean that we lose a liberty that is not just enshrined in the social contract. 

IH: Completely. We’re cut off from it. We then have to go discover it in somebody’s shitty poem. 

Ishion Hutchinson intervjuet i The Believer 29. september 2017 av Prashanth Ramakrishna.

[14] …Das klingt alles nach freier Improvisation:

Etüden für ein Spielzeugklavier – haltloser Vers.

Und Haltlosigkeit heißt: Wir sterben

Unmerklich, und plötzlich macht es uns Freude,

So zu leben, als ob wir unsterblich wären, Während

Schrift uns eindämmt, und jedes

Einzelne Wort ist zentral. Nun fang an,

Schreib ein Buch deiner täglichen Schwächen.

/ Durs Grünbein. Aus Sündkerzen. Suhrkamp 2017.

[15] Cynthia Bourgeault

[16] Elena Ferrante

[17] Rubljovs ikon:

[18] Teilhard de Chardin

[19] Fra gresk kenoun, å uttømme, rense; for å bli menneske og mottakelig for Gud

[20] Middelklassemennesket foretrekker jeg-identitet, for der kan dets indre splittelser når som helst håpe på en du-overføring, den mentale splittelsens optimistiske årelating. Vi-identiteten deler, jeg-identiteten sparer, du-overføringene investerer. Mer senere.

[21] Kor lett vi kunne stave dersom vi kunne følgje, / lik tråd gjennom eit nålauge, /

lysets kanalar. Det står imot. Men vi er framleis bak der, blant dei, / dei skadde, dei tilbedne.

/ John Ashbery, gjendiktet av Grethe Fosse

[22] »Jeg er kritisk overfor kritikere af grøn forbrugerisme, der er blandt disse eksempler på den skønne sjæl. De identificerer mennesker som dumme og blinde og føler sig overlegne i forhold til dem.  Det er præcist skønne sjæl-syndrom. Den skønne sjæl tror, at den er ren og ”retfærdig” overfor en ”ond” verden. Men Hegel argumenterer for, og det er et genialt argument, at blikket, der ser det onde udenfor sig, er lige præcis, hvad det onde er.« Victor Boy Lindholm I intervjiet “Naturen er hæslig”, Atlas.dk

[23] Håndskrevet kokebok, ca. 1959-1999. Forfatter: Mor

[24] «Sannheten er rarere enn fiksjonen». Mark Twain / Det er ingen sannsiger som ikke må kjempe med løgner og usikkerhet, og det finnes mange former for løgn som utsetter kampen om sannheten. Sannheten slipper deg ikke før du har velsignet den. 1.Mos. 33 / Karen Blixen

[25] «Trump personifies the traits promoted by the media and corporate worlds he affects to revile; the worlds that created him. He is a bundle of extrinsic values – the fetishisation of wealth, power and image – in a nation where extrinsic values are championed throughout public discourse. His conspicuous consumption, self-amplification and towering (if fragile) ego are in tune with the dominant narratives of our age.» George Monbiot: «The Man in the Miroor.» The Guardian, 28.10.16 /

[26] «Det krever mot å være den som varsler, men det krever også mot å være den som mottar varsler, følger dem opp og bringer dem videre. I verste fall risikerer man egen posisjon når man påtar seg rollen med å stille de ubehagelige spørsmålene til de øverste maktpersonene.» Anonym varsler i Aftenposten 3.1.18. 

[27] Paulus

[28] Pascal

[29] Barack Obama uttalte i en intervju med David Letterman (mars 2018) sin forundring over at suksessrike mennesker selv tok æren for sin suksess. Samme måned bringer Scientific American en artikkel som påviser hvor tilfeldig suksess er. Ref.: https://blogs.scientificamerican.com/beautiful-minds/the-role-of-luck-in-life-success-is-far-greater-than-we-realized/

[30] Gurdjieff / Å dikte kan være en habil læremester i bevisstgjort lidelse.

[31] Å gi er ikke å overføre, men å dele, skulder ved skulder. Hjertets åpenhet inkluderer medmennesket i det vi selv er gitt. Hjertet er en virkende realitet som rommer mye mer enn følelser. Hjertet er stedet mellom mennesker, i sentrum av det sanne selvet. Mens hjernen hierarkiserer, vil hjertet sideordne. Hjernens konjunksjon er eller. Hjertets konjunksjon er og.

[32] Begrepet «identitet» er tidstypisk i sin bruk «identitetskrise», som første gang påvises i 1954 (www.etymonline.com). / Venns ødipale tomhet er tidstypisk, det jeg kaller nodentity på min FB-vegg 3.6.19.

[33] Blåmeisen! (E-bok – sette inn opptak)

 

[35] In the study, individuals were able to identify a fearful face more quickly if they encountered the face when breathing in, compared to breathing out. Individuals also were more likely to remember an object if they encountered it on the inhaled breath than the exhaled one. The effect disappeared if breathing was through the mouth. (Rhythm of Breathing Affects Memory and Fear: http://neurosciencenews.com/memory-fear-breathing-5699/)

[36] I liked this idea that we have something like a secret piano key, under our skin, to press internally to calm us down. Or like a musical string to pluck. At this point I was envisioning the vagus nerve as a single inner cord, stretching from the head to the stomach. In reality, the vagus nerve is a squiggly, shaggy, branching nerve connecting most of the major organs between the brain and colon, like a system of roots or cables. It is the longest nerve in the body, and technically it comes as a pair of two vagus nerves, one for the right side of the body and one for the left. It’s called “vagus” because it wanders, like a vagrant, among the organs. The vagus nerve has been described as “largely responsible for the mind-body connection,” for its role as a mediator between thinking and feeling, and I’m tempted to think of it as something like a physical manifestation of the soul. Also: “When people say ‘trust your gut,’” as one Psychology Today writer put it several years ago, “they really mean ‘trust your vagus nerve.’”

[37] Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert.

[38] The Cloud of Unkowing. Middelalderskrift som utforsker hjertets uendelige rom og kroppens bønn.

[39] Mennesket er ikke født for seg selv alene

[40] https://sml.snl.no/hypofysen

[41] «God’s glory in me will be to receive from me something which God can never receive from anyone else.» Thomas Merton, Letter to Mark Van Doren, March 1948

[42] René Girard

 

[44] Jeg har tidligere påvist denne paradoksale mentale mekanismen i essayet ”Kampen mellom friske og syke”, der benevnt som sykdomsmisunnelse.

[45]

At the center of our being is a point of nothingness which is untouched by sin and by illusion, a point of pure truth, a point or spark which belongs entirely to God, which is never at our disposal, from which God disposes of our lives, which is inaccessible to the fantasies of our own mind or the brutalities of our own will. This little point of nothingness and of absolute poverty is the pure glory of God in us. . . . It is like a pure diamond, blazing with the invisible light of heaven. It is in everybody, and if we could see these billions of points of light coming together in the face and blaze of a sun that would make all the darkness and cruelty of life vanish completely. (Fra Thomas Merton, Conjectures of a Guilty Bystander (Doubleday: 1966)

[46] (Gurdijeff) 3-nivå-lesning lærer å stanse i tide, reversere og så bykse høyt fremover, just in time. Mens 1-nivålesningen vil surfe på en spenningskurve, lar 3-nivålesningen omgivelsene forme leserferden. Ett avsnitt er et tre, et annet et basseng, et tredje en verbal støyt, et fjerde en rundkjøring. En høyst allminnelig lesefeil blant romanlesere, som leser på, leser i vei, til hver lakune, hvert fjell, hver dal, hver elv har blitt flatt som et papir og hvitt som kokain.

[47] «Home is not where you are born. Home is where all your attempts to escape, cease.» Naguib Mahfouz

 

[ii] For kristne som lytter til visdomstradisjonen betyr oppstandelsen noe mer enn at kroppen gjenoppstår. Jesu virkelige anliggende i sitt offer var å satse livet på den klippefaste overbevisning at kjærligheten er sterkere enn døden, og at det å oppgi seg selv, som er essensen i kjærligheten, ikke leder til døden, men til livet. / Slik er påskemysteriet ikke å dø, men å la selvet dø. Det korresponderer med våre kontemplative erfaringer om å uttømme vårt falske selv for å oppstå i vårt sanne selv. Det minner oss også om at det ikke bare er mulig, men helt avgjørende å falle gjennom frykt til kjærlighet, fordi dette er den eneste måten vi noensinne vil få vite hva det innebærer å være levende. / Cynthia Bourgeault

 

 

 

 

[vii] René Girard: Oedipus Unbound. Stanford University Press, 2004.

 

Min venn, som jeg gjennom mange år hjalp på ulikt vis, i all min elendighet, kunne nærmest temperaturmåles på hvor mye eller lite penger han hadde. Hadde han lite penger var han hyppig å se, vennlig, omsorgsfull. Med en gang pengemengden økte, økte hans likegyldighet. Han ble fraværende, uinteressert, dømmende. I motgang vokste hans hjertelige sult på sann oppmerksomhet. I medgang vokste hans forfengelighet. Til slutt fikk han så mye medgang at han ble fullstendig hjerteløs og forsvant til gull og grønnskollinger. Jeg inviterte ham til en mer fyldestgjørende virkelighet for at han skulle lære å se med hjertet og ikke bli slave av sine indre splittelser. I motsetning til den umodne vet jeg at alle relasjoner skal munne ut i døden. Det gjelder å hjelpe hverandre til å leve synlig, lik en gåte i et gammelt speil.

Fordi jeg er full av menneskelige svakheter og ikke vil lide mine foreldres skjebne, skjenket jeg ham et kraftig oppgjør. Varmen fra det oppgjøret brukte han bare til å øke avstanden. Han ble ikke sint, men tørr og hatefull, ikke kjempende, men forurettet og sentimental. Han dyrket nå gunstigere vennskap, kritikkløs poesi og feel-good-skjønnhet. Svakhetsforakten piplet frem som materie fra en byll, tankegangen hans ble rotete og selvmotsigende, følsomheten ble splintret i en kokett frynsethet. All medgangen boostet han med nålestikk i armen. Han ble da også rusavhengig etter noen år. «Lykkelige» mennesker kan være ualminnelig grusomme, men de blir det til slutt mot seg selv også.

[ix] VENN. FØRSTE GJENTAKELSE

Frenetiske fornektelser forsyner anklageren med en anklage om å være særdeles urimelig, ja på grensen til uanstendig. Forurettelse er individualistens automatvåpen.

Med dette instinktet vinner løgneren tid til å rekuperere sin kamuflasje. Men jeg hadde så konkrete eksempler at det ikke var noen vei utenom. Da skjedde det noe merkelig. Før jeg visste ordet kom bekjennelsene på rekke og rad, helt uten forbehold. Jeg fikk vite at han hadde vært redd for å bli sviktet av meg, ja han trodde etter sigende at jeg intrigerte mot ham og derfor måtte han komme meg i forkjøpet. Sannheten i boks, veien ryddet, kysten klar. Men jeg hadde ikke utlevert ham til noen.

Selv var jeg oppdratt i ydmykhet og formet av sosiale ydmykelser. Vi ble velsignet med krysspressets kreativitetstrening. Av mor fikk jeg en kledelig munnkurv. Av far en ropert i messing. Stemmen ble langsomt min egen. Jeg kunne hviske mens jeg ropte, og rope mens jeg tiet. Jeg ble en lytter som kunne tale og tie i samme åndedrag.

I mellomtiden takker jeg mine halvblinde konkurrenter for at jeg tidlig fikk erfare og oppdage konkurransemenneskets kamuflasje.

/VENNSKAPETS BOK

[x]

Jeg burde ha skjønt det, for når jeg snakket åpent til Venn var det som om han kunne bli helt åndsforlatt. Han glante på en måte som ga meg ubehag, som om han var forskrekket eller tatt på fersken. Blant våre venner var han kjent som en kameleon. Nå ser jeg at han koblet ut medfølelse for å stirre inn i betroelsene som en annen reporter. Han ”samlet” på alt jeg sa, suget det til seg og forberedte viderefortellingene mens jeg snakket. Stilte jeg ham et spørsmål som handlet om sannhet ville han svare tregt og intetsigende. Det var fra denne vennen jeg lærte å observere det jeg senere skulle kalle ”sosialt rov”, dvs. at et medmenneske, eller et mot-menneske, anser deg som et mentalt forsyningslager der det med jevne mellomrom går på plyndretokt. Bak hans myke, vage fremferd drev han en forsteinet, forfryktet identitet. Han raket i hop stoff til et angrep, for hen beundret og misunte dette vitale vrak av grunner jeg ikke kjente. Psykopatologien i dette er velkjent; vi var et erstatningsmenneske for ham, en ”stand-in” for utilfredsstilte behov. Var han det samme for meg?